‘Wenn jemand eine Reise tut’

Nordmenn og flyktninger og emigranter reiser mye av økonomiske årsaker. De fleste emigranter kommer fra korrupte samfunn som ikke er tjent med at vi pøser inn penger på toppen. Fremfor store systemløsninger må vi finne løsninger på mikronivå.

Det er mange årsaker til at folk legger ut på reiser. Eventyrlyst, utfartstrang, ønske om å gjøre forretninger, behov for å komme seg vekk, behov for rekreasjon og ønske om bedre vær og klima er trolig bare noen årsaker. Når det gjelder nordmenns utstrakte reiselyst, spiller nok alt det ovennevnte inn, men i tillegg kommer det et par andre momenter inn som trolig er ganske avgjørende for nordmenns reisevirksomhet utenfor eget land.

Det ene momentet er at vi reiser utenlands fordi vi har økonomiske muligheter til det da vi er et rikt land der folk flest tjener relativt godt. Det andre momentet er at vi gjerne reiser utenlands fordi det er økonomisk rasjonelt.

Nordmenn er et folk på farten

Nordmenn har blitt et reisende folkeferd. Norge er blant de land i verden som bruker mest penger på reiser og opphold i utlandet. For 2016 anslår OECD at Nordmenn brukte ca. USD 16 mrd. på utenlandsopphold. Dette var et par milliarder dollar mer enn svenskene, som er nesten dobbelt så mange som oss, brukte. Det er også 60 prosent mer enn danskene brukte, og tre ganger så mye som våre finske naboer brukte på utenlandsopphold.

Når vi tar det ned på reiseutgifter per innbygger, finner vi bare Luxembourg og Island blant OECD-land som har større utgifter ved utenlandsopphold enn Norge. På figuren under har vi ikke tatt med disse landene fordi de begge er veldig små land med utstrakt reisevirksomhet både inn og ut slik at de begge går med betydelige overskudd på sin reisebalanse.

Balanse reiseutgifter 2016

Norge derimot går ikke akkurat overskudd på sitt reisebudsjett!

Balanse reiseutgifter 2016

Vi har ikke tall for alle land i verden, men trolig finnes det ikke noe annet land i verden med så stort underskudd på sitt reisebudsjett per innbygger som Norge.

Det er mange og sammensatte årsaker til at nordmenn bruker så mye penger på utenlandsreiser samtidig som utlendinger bruker relativt lite penger på reising i Norge. Det finnes bare noen veldig få land som har underskudd på sitt reisebudsjett mot Norge, som Tyskland, BeNeLux, Estland og Polen. Alle andre land vi kan finne går overskudd. Noen, som USA, Thailand og de søreuropeiske landene, går med store overskudd. Dermed får vi en første pekepinn om hvorfor nordmenn reiser: været. Været er nok en enda større årsak til at islendingene reiser mye.

Men været kan neppe fullstendig forklare hvorfor vi reiser dobbelt så mye som svenskene og tre ganger så mye som finnene. Behovet for å gjøre internasjonale forretninger er neppe heller vesentlig mindre hos våre nordiske naboer enn hos oss. Og, eventyrlyst og utferdstrang er trolig ganske likelig fordelt mellom landene her oppe i nord. Den har jo vært fremtredende i alle de tre skandinaviske landene i hvert fall siden vikingtiden.

Trolig er det to økonomiske årsaker som til en viss grad henger sammen som gjør at vi reiser mer enn de aller fleste andre det er naturlig å sammenligne oss med.

Økonomiske grunner for å reise

Mange mennesker har økonomiske grunner for å legge ut på reise, men da er det ikke først og fremst feriereiser vi tenker på. Og for oss nordmenn er det primært feriereiser vi foretar. Den viktigste årsaken til at vi reiser så mye, og at vi reiser veldig mye mer enn før, er simpelthen at vi har råd til det.

Våre inntekter har steget formidabelt de siste 40 årene, og reiser til utlandet har blitt relativt sett mye billigere enn før. Vi får derfor en inntektseffekt både gjennom at vi har langt høyere inntekt enn før, men også gjennom at vi kan bruke en større del av inntekten på reiser fordi mer grunnleggende behov som mat, klær osv. allerede er dekket. I tillegg får vi en kostnadseffekt gjennom at utenlandsreiser har steget mindre i pris enn mye annet de siste 40 år.

Disse årsakene er åpenbare, men de er neppe tilstrekkelige til fullt ut å forklare reiselysten. Hvis vi holder noen få miniputtstater unna, så viser Verdensbankens tall for 2016 at vi ved siden av Sveits var verdens rikeste land målt gjennom bruttonasjonalinntekt per innbygger (Atlas-metoden). Sveitserne er da også et folk som bruker mye penger på utenlandsreiser, men klart mindre enn oss. Noe av årsaken til forskjellene mot Sveits er geografisk. Sveits befinner seg i smørøyet av Europa, og har derfor små avstander til mange attraktive reisemål, mens Norge befinner seg i en utkant av Europa tildels langt fra de mest populære reisemål.

Men det er en annen økonomisk årsak til at vi reiser mye. Det er riktig nok at vi er blant verdens aller rikeste land målt i inntekt per innbygger, men når vi ser inntekter i forhold til de kostnader i Norge gjennom såkalt kjøpekraftsparitet (PPP), blir vårt forsprang til resten av verden vesentlig mindre. Verdensbanken lager beregninger for slike kjøpekraftspariteter, og de viser at ikke i noe land i verden taper man så mye på å gå fra nominell nasjonalinntekt til kjøpekraftsjustert nasjonalinntekt som i Norge.

Tapt inntekt 

Kjøpekraftsparitetene til Verdensbanken beregnes med USA som målestokk, og de står derfor som rundt 100 prosent. (Atlas-metoden gjør at USA ikke nødvendigvis blir akkurat 100 prosent.) Da USA ikke er et gjennomsnittsland i verden, blir ikke gjennomsnittet for verdens land 100 prosent. Verdensbanken regner seg frem til at nordmenn taper drøyt 25 prosent av sin inntekt på å bo i Norge i stedet for i USA. Også innbyggerne i alle våre naboland taper penger på å bo der de bor. For eksempel taper svenskene omtrent 10 prosent av sine inntekter på at de ikke bor i USA.

Følgelig er det relativt sett noe billigere å bo Sverige enn i Norge. Dette er da også en viktig grunn til den norske «harryhandelen» i Sverige. Faktisk bruker nordmenn over en fjerdedel av sitt reisebudsjett i Sverige, og «harryhandel» er nok en betydelig del av det selv om tallene tyder på at Sverige ikke er det ideelle landet å handle i da det er blant verdens dyreste land det også. Men, det ligger jo nært Norge, da!

I gjennomsnittslandet i verden mer enn dobler innbyggerne sin kjøpekraft ved å bo der de bor fremfor om de hadde bodd i USA. Som ventet, er det i mange land i Afrika og Asia man virkelig henter store gevinster når man kjøpekraftsjusterer inntektene i forhold til å se på de nominelle inntektene.

Imidlertid henter man store gevinster også i land i Øst-Europa på kjøpekraftsjustering. Selv i et land som Spania blir halvparten av inntektsforspranget nordmenn har mot spanjoler borte når man justerer for kjøpekraft, og i Portugal og Hellas blir effekten enda større. Satt litt på spissen kan vi si at nordmenn er generelt veldig rike – bortsett fra i Norge! Følgelig blir det økonomisk særdeles rasjonelt for nordmenn å reise til utlandet, særlig når selve reisen – flyturen – har blitt så billig.

Lite igjen for pengene 

Vi kan altså fastslå noe de fleste av oss allerede visste: Norge er et dyrt land å drive. Ser vi dette i lys av dagens migrasjons- og flyktningestrøm er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at å plassere flyktninger og emigranter, som ikke allerede innehar en meget avansert yrkesmessig kompetanse, i Norge er noe av det minst økonomisk optimale man kan tenke seg her i verden. Ingen andre steder får man så lite igjen for pengene som nettopp i Norge!

Videre fører et ekstremt høyt kostnadsnivå til at vi har et av verden mest avanserte arbeidsmarkeder slik at barrieren for å komme inn på arbeidsmarkedet er større her enn i de fleste andre land.

Økonomisk sett vil det derfor være mest rasjonelt å betale andre land for å ta i mot flyktninger og migranter. Dette er ganske parallelt med at det ofte er økonomisk rasjonelt for Norge å betale andre land for å kutte miljøutslipp i stedet for å gjøre det her. En milliard kroner gir kort og godt mye mer kutt i utslipp i Kina eller Brasil enn det gjør i Norge.

I asyl- og flyktningepolitikken er de økonomiske argumentene enda sterkere. Mange av de landene som ligger tett på dagens flyktninger er land der man har de største gevinstene i form av kjøpekraft. For eksempel får man 4 ganger så mye kjøpekraft for den samme milliarden i Afghanistan som man får i Norge, og 3 ganger så mye i Jordan.

Men, for at det skal være effektivt å bruke pengene der de rekker lengst fordrer det at man får pengene ut til de som virkelig kan nyttegjøre seg dem. Da holder det ikke med noe stat-til-stat-samarbeid som bygger på at man skal gjennomføre store prosjekter der mye av pengene forsvinner i rot og korrupsjon for deretter å bli kanalisert tilbake til vestlige finansinstitusjoner. I stedet bør man vurdere en helt annen tilnærming til problemet.

Lotteri med penger som kommer alle til gode

Vi kan tenke oss at vi i land som Afghanistan, Irak, Jordan og Libanon avholdt et lotteri der man loddet ut til sammen 10 milliarder norske kroner. Alle som ville kunne registrere seg gjennom fingeravtrykk. Dette for å forhindre at noen registrerte seg under flere identiteter. 1 million vinnere ville få 10 000 kroner hver utbetalt uten noen krav eller begrensninger utover at de ikke reiste til Europa. 10 milliarder kroner gir en million gevinster av 10 000 kroner.

10 000 kroner vil i disse landene være en stor gevinst – særlig i Afghanistan der nasjonalinntekten per innbygger ligger langt under 10 000 kroner i året.

10 000 kroner i disse landene fører til at folk får kjøpekraft på 3-4 ganger så stort beløp i forhold til det de ville få i Norge. I tillegg vil de jo ha større muligheter i arbeidsmarkedet i de landene enn i Norge. Men, noe av det viktigste ville være at disse pengene ville strømme ut i de lokale økonomiene stort sett uten korrupte omveier. Dermed ville de komme hele økonomien nærmest umiddelbart til gode, og ikke bare dem som vinner pengene.

Visst ville det være urettferdig at noen vant mens de fleste ikke fikk noe, men mange flere enn den millionen som vant ville få glede av disse pengene fordi pengene ville strømme ut i samfunnene og skape aktivitet.

Realitetene er jo at vi allerede avholder et gigantisk lotteri for flyktninger og migranter der folk deltar med livet som innsats. Rett nok kan man hevde at den potensielle gevinsten er over 10 000 kroner, men kostnaden for både de europeiske samfunn og samfunnene som går glipp av folk som kunne ha gjort en innsats der de er, men knapt har utsikter til å få noe nyttig å gjøre i Europa, blir enorme.

Løsninger på mikronivå

Jeg har bevisst ikke tatt med Syria og Jemen i lotteriet fordi borgerkrigen der gjør at folk flykter fra de landene på grunn av krig og ødeleggelser. Men, så snart folk er ute av den sonen, og har kommet seg i sikkerhet i Tyrkia, Jordan, Libanon eller andre steder i regionen er all videre migrasjon et økonomisk spørsmål. Økonomi er i og for seg en helt legitim grunn til å ønske å flytte på seg. Dersom forflytningen derimot skaper langt større økonomiske problemer på makronivå enn man ønsker, og mye av dagens migrasjonsstrøm gjør trolig det, så må man skape løsninger i mikro som faktisk bidrar til at folk får økonomiske insentiver til å bli der de er, og skape en fremtid for seg selv og sine lokalsamfunn.

Skal vi løse mange av dagens utfordringer der miljø og migrasjon er to viktige sådanne, må vi våge å tenke nytt. Vi må også våge å legge bort en del forenklet godfjotteri om rettferdighet på bakkeplan, og i stedet våge å gjøre det noe bedre for noen på kort sikt for at de så kan bli katalysatorer for fremgang på makroplanet. Hvis dette når ned til noen av de lengst nede, er det god grunn til å tro at man vil få en spredning av godene.

‘Trickle down’ – at man pøser inn penger på toppen, som så sildrer ned i økonomien – fungerer definitivt ikke i dysfunksjonelle og sterkt korrupte samfunn. Derfor må vi fjerne oss fra store systemløsninger og at nesten alle penger kanaliseres gjennom stater og andre store systemer, og forsøke å finne løsninger i mikro. I motsetning til hva mange elitister synes å mene, er det nok ikke de store samfunnsomveltende endringer som skal føre oss til paradiset bare de samme elitister får styre omveltningen.

Det er gjennom å la de tusen blomster blomstre, og de fleste blomster trenger bare litt jord, vann og gjødsel, at vi kan bringe verden fremover. Slik har det egentlig alltid vært.

Men er ikke 10 milliarder kroner forferdelig mye penger? Og trolig vil det koste mye mer enn det for å få kontroll på migrasjonen ved hjelp av slike lotterier? Tja, jo beløpet er stort, men alt er relativt. Norges underskudd på reisebudsjettet i 2016 var ifølge OECD 90 milliarder kroner. Det er ganske mye penger når vi bare er 5 millioner!

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ivar Strompdal

Siviløkonom med mer enn 30 år innen norsk finans både som megler, analytiker, strateg og porteføljeforvalter. Medforfatter av boken Finansielle Innovasjoner (1985).

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*