Ubegrunnet frykt for private banker

Kilden til de kraftigste økonomiske krisene er ikke private finansinstitusjoner, men sentralbanker og feilslått reguleringspolitikk.

I debattinnlegget «Ikke tro du har penger i banken» forteller Roman Eliassen Dagbladets lesere om hvordan penger blir til fra ingenting. Banker skaper penger ved å utstede lån, og destruerer penger når lån tilbakebetales.

Eliassen kaller det et «tankekors at myndigheten til å lage penger ikke først og fremst ligger oss (sic!) myndighetene, men hos private aktører» fordi sistnevnte ikke har samfunnets beste i tankene: Banker vil tjene penger. Derfor risikerer vi at de blåser opp boligbobler, mens viktige investeringer uteblir.

Dette er en underlig bekymring all den tid myndigheten til å trylle frem penger fra intet faktisk ligger hos myndighetene, og det er en villet politikk at det hvert år skapes mer penger. Eliassens mistro til hva banker isolert foretar seg, burde omdirigeres i retning av sentralbankens atferd. I stedet underspiller han denne institusjonens rolle slik at privateide banker ser nifsere ut enn hva de er.

Eliassen siterer visesentralbanksjefen på at penger ikke bør overlates til det private alene. Men dette er i dag langt fra tilfellet. Banksektoren er underlagt mange reguleringer, og renten, den mest gjennomgripende prisen i hele økonomien, er også den sterkest regulerte prisen.

Sentralbanken får sitt mandat fra staten og spiller en nøkkelrolle i et lands økonomiske politikk. De fleste land har egen sentralbank, og i eurosonen deler en rekke land sentralbank. Sentralbankens oppgave er å stabilisere makroøkonomien og sørge for lav og stabil inflasjon. Den skal også sørge for at det finansielle systemet ikke rammes av finanskriser.

Dersom sentralbanken finner at økonomien vokser for sakte eller inflasjonen er lavere enn det definerte målet, skal den stimulere økonomien gjennom å senke styringsrenten (renten på private bankers innskudd i Norges Bank, som fungerer som et gulv for bankenes utlånsrente).

Et annet verktøy er såkalte åpne markedsoperasjoner. Dette innebærer at sentralbanken skriver en sjekk til seg selv og kjøper verdipapirer fra banker for å forsyne disse med likviditet. De nye pengene (likviditeten) kan bankene låne ut billig.

Sentralbanken svarer altså på lav prisvekst – som ofte er en ufarlig følge av at økonomien er produktiv – med å senke renten for at private banker skal utstede mer kreditt (slik at sentralbanken kan nå sitt inflasjonsmål).

Lave renter oppmuntrer bedrifter og husholdninger til å låne, forbruke og investere. Slik forlater penger bankene og begynner å sirkulere i økonomien. Som resultat vokser pengemengden. Dette er hva som skjedde i stor skala i årene før depresjonen på 1930-tallet, Japans deflasjon på 1990-tallet, og krisene i USA og eurosonen i 2007-8 – historisk sett de kraftigste økonomiske krisene.

I sistnevnte eksempel gikk styringsrenten i USA i 2001 ned fra 6.25 prosent til 1.75. I 2003 lå renten på̊ rekordlave 1 prosent, hvor den ble liggende i et år. Kunstig lave renter ga impulser til en spekulativ vekst. Nye, billige penger ble kanalisert inn i boliger og boligprosjekter. Boligprisene økte kraftig. Det samme gjorde gjelden i privat sektor, siden kredittvekst betyr gjeldsvekst.

Private banker alene er ikke i stand til å oversvømme markedet med penger, til det trenger de sentralbanken. Som finanskommentatoren Andrew Smithers har påpekt, viser historien at «banker alltid vil oppføre seg dårlig dersom de oppmuntres til det av tåpelighetene til sentralbankfolk». En løs pengepolitikk fjerner disiplinerende mekanismer i markedet.

I USA ble sentralbankens kunstig lave renter ledsaget av en håpløs reguleringspolitikk, der Community Reinvestment Act (CRA) og boligfinanseringsinstitusjonene Federal National Mortgage Association (Fannie Mae) og Federal Home Loan Mortgage Corporation (Freddie Mac) var mest sentrale.

CRA påla finansinstitusjoner å utstede boliglån til minoriteter med lav kredittverdighet, mens Fannie Mae og Freddie Mac ble instruert til å tilrettelegge for at husholdninger med lav inntekt fikk råd til å kjøpe egen bolig. Utstedte en bank et boliglån, kunne lånet selges videre til Fannie og Freddie, som buntet sammen boliglånene i verdipapirer og solgte disse videre til spekulanter og investorer.

Alt dette var villet politikk, og utfallet var det kraftigste smellet og den seigeste oppturen siden trettiårenes depresjon.

Private banker jakter naturligvis på profitt. Men grådighet er en konstant faktor. Det er ikke som om bankvesenet ble akutt grisk i 2007 og egenhendig raserte vestlige økonomier. Om vi forholder oss til de dataene som foreligger, ser vi at Eliassens bekymring for private banker som primærkilde til boligbobler er malplassert.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*