Roboter iblant oss

Effektive altruister er mest av alt opptatt av regnestykker, og forstår lite av hvordan mennesker faktisk tenker og føler.

Om du ikke har hørt om effektive altruister før, er dette en gjeng som beskriver seg selv som «en voksende sosial bevegelse basert på et ønske om å gjøre verden best mulig for alle». Effektive altruister er preget av utilitarismen, en filosofi som sier at riktig måte å handle på er den som maksimerer velstanden til flest mulig mennesker. Utilitarister finnes blant alt fra sosialister til sosialdemokrater til liberalister.

Effektive altruister handler ut fra at «alle mennesker er like mye verdt». Det fristende å stille spørsmålet: For hvem? Av loven skal alle uansett bakgrunn, rase, kjønn og yrke få nøyaktig samme behandling, det kan vi enes om. Men for meg er ikke mennesker jeg ikke kjenner eller liker like mye verdt som kjæreste, familie og venner. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om andre enn mine nærmeste. Men jeg, som alle andre mennesker, rangerer. På min subjektive målestokk over verdifulle mennesker havner dessuten Adolf Hitler et godt stykke under Florence Nightingale. En som dedikerer livet sitt til minerydding i Afrika havner over Josef Fritzl.

Bevegelsen er dypt rasjonalistisk, i form av at den har en nærmest karikaturliknende tro på hva kloke hoder kan oppnå, i sin tilnærming til virkeligheten. Det blir kanskje tydeligst i tekstene til aviskommentator og effektiv altruist Aksel Braanen Sterri. For eksempel når han tar til å orde for å moralmedisinere befolkningen («vi ser ikke ut til å kunne løse utfordringene innenfor dagens institusjonelle rammer») eller flørter med tanken om overvåkningskameraer i hvert rom i hvert hus («barn og ektefeller utsettes for enormt mye vondt innenfor huset fire vegger»).

Sterri angriper også arv med jevne mellomrom, som jeg leser som et angrep på familiens autonomi, på basis av at «alle skal starte ut med like muligheter». Friheten en far eller mor bør ha til å disponere egne verdier fritt, er det visst ikke så farlig med. Vi er jo alle enkeltstående tall i regnestykket som skal gå opp for å maksimere velstanden.

Rasjonalistisk samfunnsplanlegging

Flere av disse forslagene krysser grensen for akseptabel samfunnsplanlegging, selv om ingen av dem har tatt formen til den planøkonomiske galskapen fra forrige århundre. Men målet om å maksimere velstand vil ofte lede til samme impuls som drev planøkonomer: Alt i samfunnet vi ser som vi ikke liker, klør vi i fingrene etter å gå inn og fikse. Slik blir samfunnet til mens vi går: En forskningsrapport her og en forskningsrapport der kan brukes til å finjustere frem idealsamfunnet.

Mange klassiske liberalister og konservative er skeptiske til utilitarismen nettopp fordi den er rasjonalistisk av natur. Kun det håndgripelige, det konkrete, gir mening for en rasjonalist: Kan du ikke sette ord på hvorfor du føler som du føler, er det du føler bare tull. Fremfor målet om å maksimere velstand, ønsker klassiske liberalister (i tradisjonen til Adam Smith og F. A. Hayek) å maksimere frihet. Maksimering av frihet innenfor et rammeverk av velfungerende institusjoner, leder også til generell velstandsvekst. Men her går veien via generelle prinsipper som tilrettelegger for frihet uten at motstridende interesser lager kaos.

Pretensjonen til denne typen liberalister har aldri vært å garantere for ønskede resultater fra en spontan samfunnsorden, men å utforme et system aktørene kan handle innenfor. Frihet vil uunngåelig føre til uheldige og uforutsette utfall for enkelte. At verden ikke beveger seg fremover perfekt og friksjonsfritt må vi leve med. En av de viktigste innsiktene fra den liberale tradisjonen er at mennesket har begrenset kunnskap om sine omgivelser, og må derfor veiledes av abstrakte regler – nærmest slik trafikklys sørger for orden i trafikken uten at de er styrende for bilenes retning eller endestopp.

Barnekreftforeningen ikke verdig?

Sterri skrev nylig i Dagbladet om den populære sosiale medier-kampanjen til inntekt for Barnekreftforeningen. En slik kampanje er ikke forsvarlig, skriver Sterri, og han vil ikke delta. Barnekreftforeningen er ikke et effektivt tiltak sammenliknet med andre tjenester, og Sterri frykter at pengene som gis til foreningen «tas fra» andre og mer effektive tiltak. Dessuten er barnekreft allerede en prioritert oppgave i det offentlige helsevesenet.

Det mest opplagt problematiske med dette binære tankesettet (en krone til formål A blir automatisk en krone mindre til formål B), er den implisitte forestillingen om at vi alle har et slags rigid og predefinert velferdsbudsjett vi porsjonerer utover rasjonelt og ryddig. Så mekanisk fungerer ikke mennesket. Selv om vi ikke kan vite antallet det gjelder: Mange av dem som gir under virale og virkningsfulle kampanjer, ville ellers ikke ha gitt noe til noen.

Tilsvarende robotaktige tankesett finner vi i intervjuet Aftenposten gjorde med den effektive altruisten Jørgen Ljønes, som mener at følelser aldri skal komme inn i vurderingen av hvilket veldedig formål som skal få penger. Videre sier han:

Å gi penger til Blindeforbundet i Norge for at de skal trene hunder, koster flere hundre ganger mer enn å gi penger til et lite kirurgisk inngrep som kan gi et fattig menneske med trakom synet tilbake. Hvis du står med disse pengene, og du mener at alle mennesker er like mye verdt, burde du bidra til at flere hundre mennesker får se, før du bidrar til at en blind får en blindehund. Den kan bare være til en viss hjelp for en blind i Norge i noen år.

Skal vi ikke la følelser spille inn, blir det vanskelig å finne motivasjon til å gi i utgangspunktet. Giverglede er uløselig knyttet til medfølelse. Selv om statistikk kan fortelle oss hvilke organisasjoner som er effektive, trenger vi vel i første omgang å vite hvilke formål som er verdig en slant? Det er vanskelig å tenke seg et realistisk system som kan vekte forskjellige lidelser adekvat, slik at vi kjølig og rasjonelt kan plukke riktig organisasjon når vi gir penger.

Kvantifiseringsproblemer

Hvem skal hjelpes først av han med kreft i hjernen og hun med Parkinson? Har en alkoholiker det verre enn en dement? Skal hjelpen gå til de med akutte behov, eller skal den være del av et ledd i en langsiktig plan? Om vi ikke kan tillate oss å lytte til følelser – utviklet av egne erfaringer og verdier – når vi gir til formål, trenger vi et uhyre komplekst system for å rangere alt for oss: hva slags sykdommer er mest kritiske, under hvilke forhold er det verst å leve, og skal alderen på dem vi hjelper (ung vs. gammel) spille inn? Hvordan kvantifiserer vi slike størrelser?

Og vel så interessant: Når krysser vi grensen og begynner å forholde oss til dette upersonlige regnestykket til Sterri og de effektive altruistene? For jeg regner med at det finnes en grense. Om du har en datter som blir dårlig, men ikke nødvendigvis dødssyk, og sykehusregningene spiser hele inntekten din, kan vi anta at hun er en legitim prioritering?

Og kan jeg bruke penger på blindehund til bestemor (som er blind og ikke kan opereres) – eller havner hun etter barnet som sulter i Afrika? Bestemor har det jo opplagt ikke verst av de to. Eller hva med en venn som er ufør og blakk, skal jeg hjelpe ham, eller bør kronene gå til malarianett? Hva med en mer perifer bekjent som har angst og ikke kommer seg ut av leiligheten, bør jeg bruke tiden min på ham, eller skal jeg stå i Oslo sentrum og servere suppe til hjemløse? Effektive altruister sier selv de ønsker å «utgjøre en størst mulig positiv forskjell i verden». Så hvilken rettesnor skal vi forholde oss til i disse spørsmålene?

Eller hva med pengegaver til liberalistiske tankesmier, fremfor nødhjelp, i håp om at ideer vil spre seg og gjøre verdens markeder enda friere slik at flere på sikt opplever økt frihet, fred og velstandsvekst – hvordan passer dette inn i robotenes regnestykke?

Forsøk på å ta utgangspunktet på alvor og følge den absurde logikken til siste ledd, førte blogger og ultrarasjonalist Gunnar Tjomlid til konklusjonen om at datteren «ikke er alt» for ham:

Jeg elsker henne mer enn noen annen, og synes hun utelukkende fortjener å ha det så godt og trygt som mulig er. Men hun er ikke alt for meg. Bare en sneversynt person vil si at én person er alt. Bare en egoistisk fjott med skylappene på vil si at én person er viktigere enn alle andre mennesker på kloden.

Effektiv altruisme er velment, men også svøpt inn i en intellektuell hybris. Logikken bygger på et premiss som ikke er forankret i hvordan mennesker tenker og føler. Det er en ideologi for roboter.

 

10 Kommentarer

  1. Hei Andreas,
    Jeg vil fortelle en historie som illustrerer hvorfor jeg, og mange andre, velger å fokusere på dokumentert effekt av tiden, energien og pengene vi gir for å utjevne forskjellen i verden. For meg er i bunn og grunn det bistand i ordets tradisjonelle forstand, handler om; å gjøre verden mer rettferdig

    I 1989 levde Trevor Field et normalt liv i Sør-Afrika. Han jobbet som journalist for magasiner om biler og eiendommer, og hadde aldri tenkt på å bruke tid eller ressurser på noe som gav “mer mening”. 1989 ble imidlertidig det lykksalige året da han gjennom heldige omstendigheter og sammentreff kom opp med ideen PlayPump. PlayPump er en vannpumpe for bruk i utviklingsland. Det som er spesielt med denne vannpumpen er at den er utformet som en flat sirkulær plate og skyves rundt av latter og barn. Et lekestativ for barn som samtidig pumper vann. Genialt.

    Field jobbet med prosjektet i 5 år og fikk i 1995 sponsoravtale med Colgate. Installasjoner av PlayPump startet. I år 2000 slo han 3000 andre konkurrenter i World Bank Development Marketplace Award. Denne skjøv moment inn i prosjektet og Trevor fikk støtte fra blant annet Steve Case, CEO i internettleverandører AOL. Målet var å rulle ut tusener av PlayPumps. Case startet funding kampanjer og laget et vannflaske-brand; One Water for å få støtte til prosjektet. Flaskevannet ble det offisielle vannet for Live8 konsertene og “Make Poverty History”-kampanjen. I 2006 kalte Bill Clinton PlayPump en fantastisk innovation i Time Magazine. Mange kjendiser hev seg på bølgen, og PlayPump fikk $16mill fra Laura Bush, og kjørte en kampanje for å samle $60mill innen 2010. I 2009 var det installert 1800 PlayPumps i Sør-Afrika, Mosambik, Swaziland og Zambia.

    Men så ramla prosjektet fra hverandre. Selv om prosjektet hadde pågått i 20 år var det aldri noen som faktisk hadde undersøkt hvor praktisk, funksjonell og anvendbar innretningen egentlig var. Denne innretningen var ikke like gøy for barnene, fordi den krevde jo konstant kraft for å holde spinningen igang. Vanlige slike spinnhjul snurrer jo en stund før de stopper. I noen landsbyer ble barn betalt for å drive pumpen rundt. I mange landsbyer ble ikke lokalbefolkningen spurt om de trengte en pumpe engang. Og ofte endte kvinnene opp med å traske i sirkel for å få vann til matlagingen.
    Om ikke det var nok, så finnes det en annen vannpumpe: Zimbabwe Bush Pump, som man kan pumpe 5 ganger så mye vann med per time enn PlayPump, og koster 25% av prisen.

    På tross av fadesen, nedleggelse i USA og bedre, billigere alternativer installeres fremdeles PlayPumps i Sør-Afrika, men nå under navnet Roundabout Water Solutions, støttet av Ford og Colgate Palmolive.

    Det var ingenting i veien med Trevors motiver. Noen ganger kan simpelthen gode intensjoner føre til negative konsekvenser.

    Denne historien beskriver hvorfor jeg vil ha dokumentert effekt av noe før jeg velger å gi penger. Hvis man blir presentert to organisasjoner der begge har dokumentert effekt. Den ene fører til 2 barn blir vaksinert mot polio i året, og den andre fører til at 2 barn får polio i året. Da vil alle velge den som vaksinere 2 barn i året. Hvis du har 2 nye organisasjoner der den ene vaksiner 6 barn i året, og den andre vaksinerer 2 barn i året, da velger jeg den som vaksinerer 6, og det er det effektiv altruisme handler om. (alle 4 organisasjonene får like mye funding)

    Det er et godt poeng at det er vanskelig å sammenligne organisasjoner, og ofte er konsekvensene eller effektene av et tiltak så komplekse, uoversiktlige og ikke målbare at det er umulig å sammenligne. Men vi HAR ofte god nok informasjon til å vurdere organsisasjoner, og da MÅ vi bruke den. Jeg kunne skrevet veldig mye mer om det her, men jeg anbefaler deg virkelig Andreas å lese Doing Good Better av William MacAskill.

    Hvis du etter å ha lest den fremdeles er virkelig uenig med synspunktene mine er jeg veldig interessert i å treffe deg, og prate om det over en kaffe, for da har jeg antageligvis masse å lære.

    • Hei Torstein,

      Det er ingenting galt i å dokumentere effekt av tiden, energien og pengene som går til å utjevne forskjeller i verden. Det er tvert imot fint at man har institusjoner som sorterer ut useriøse eller ineffektive aktører fra resten. Jeg er ikke uenig i noen av synspunktene du presenterer her.

      Det jeg reagerer på, er derimot utsagn fra effektive altruister om at følelser skal ikke spille inn når man gir til formål (som om det er mulig), og at det argumenteres ut fra et premiss om at vi alle har en tydelig definert pott som vi deler ut til velferdsprosjekter fra. Mange som gir til formål, gjør det som resultat av en vellykket kampanje.

      Og en ting er å skille en useriøs eller effektiv aktør fra en annen, en annen ting – som bør være vel så viktig – er å sortere blant de oppgavene organisasjonene skal løse. Organisasjon A kan være mer effektiv enn organisasjon B til å vaksinere barn mot polio. Men hvordan rasjonalisere eller regne seg frem til at det er akkurat vaksinering mot polio som er den viktigste oppgaven å løse – og ikke malarianett, barnekreft etc.? Et sted må den personlige verdivurderingen komme inn.

      For om lidelsen man ønsker å fjerne eller redusere er irrelevant, ender vi opp med at en supereffektiv organisasjon som samler inn leker til barn i et fattig østblokkland blir viktigere enn en ikke fullt så effektiv organisasjon som redder afrikanske barn fra sult.

  2. Det finnes måleredskao for å sammenligne organisasjoner. Et heter QALY som står for Quality-Adjusted Life-Year. For å forklare hvordan det fungerer: Gjennomsnittlig vurderer mennesker som har ubehandlet AIDS livet sitt som 50% så godt som et liv med god helse. Mennesker som har hatt slag, vurderer livskvaliteten etter slaget som 75% av god helse. Mennesker med moderate depresjoner vurderer livet sitt som 30% av et liv med god helse. Så dersom du forbedrer et liv fra 80% til 100% over 10 år blir det 20% *10 = 5 QALY.

    Det tas hensyn til at slike betraktninger er subjektive. I motsetning til hva du skrev i starten av innlegget ditt, er de fleste altruister drevet av følelser, vi bare har godtatt det faktum at mennesker som tar avgjørelser basert på følelser ofte tar dårlige avgjørelser. Altså og drives av følelser er ikke det samme som å ta avgjørelser basert på følelser.
    Men tilbake til poenget, det finnes flere forskjellige teknikker på hvordan man kan vurdere alvorligheten av sin egen tilstand, om den er 40%. 70% eller 100% god helse. Det finnes mange gode eksempler på dette i boken til MacAskill.

    Som en kommentar til det du skrev om at “mange gir til formål som et resultat av en vellykket kampanje”, er det ikke helt riktig. De aller fleste har faktisk “en pott” med bistandspenger de gir, som vil si at hvis jeg har gitt til en bistandsorganisasjon i januar, er sannsynligheten mindre at jeg gjør det samme i februar. Det er slik vi mennesker fungerer, og psykologer har bevist at det er slik.

    • Jeg tror ikke på en slik kvantifisering som du viser til med prosenter og livskvalitet. Hver og en er skrudd sammen forskjellig og har sin personlige skala for smerte og nytelse, og hva 75% livskvalitet innebærer for meg, er umulig å vite hva skulle innebære for deg. Å tro at vi kan systematisere, og generalisere om, lidelser ved bruk av matematikk er ren hybris, eller la oss si en positivisme som har gått totalt bananas.

      På et eller annet nivå kan man tenke seg at vi har en pott med penger til veldedighet. Men den er ikke så rigid som dere gir inntrykk av. Den påvirkes av hendelser, kampanjer og følelser. Veldig ofte vil man ta av andre “budsjetter” (disse flyter over i hverandre for oss ikke-roboter), som ellers ville ha gått til øl, burger, klær, reise, kino eller annet, når de gir som resultat av en viral innsamlingskampanje. I de fleste tilfeller aner de ikke engang selv hva disse pengene ville ha blitt brukt på i fremtiden.

      Det er ingen grunn til å tro at de millionene som har gått til Barnekreftforeningen ellers ville ha blitt kanalisert inn i andre og bedre tiltak. Folk drives i stor grad av stemningsbølger og spontan giverglede. Dere burde være mer opptatt av å kultivere ønsket om å gi fremfor å nærmest oppfordre til boikott av en veldedig organisasjon fordi det finnes andre der ute som har det verre enn norske barn med kreft.

  3. Andreas takk for kritikk av EA, det er alltid velkomment!

    Jeg vil gjerne etterspørre kilder på påstanden din om at tilhengere av effektiv altruisme ikke mener følelser teller? Det har jeg ikke hørt før. Tvert i mot, de fleste jeg kjenner mener at følelsen av nestekjærlighet, ønske om å hjelpe andre, så mange som mulig er selve utgangspunktet for å være tilhenger av effektiv altruisme. Det står altså helt sentralt.

    • Hei Jørgen,

      Aftenposten-saken, som bygger på intervju med deg, er lenket til i teksten. Det er litt uklart hvor stor frihet journalisten har tatt i gjengivelsene av dine utsagn, men de er uansett ikke korrigert. Så da regner jeg med at det som står, speiler det dere mener.

      I bildeteksten står det: “Men følelser vil tilhengerne helst holde utenfor. Effektstørrelsen skal styre bistanden, ikke giverens varme følelser.”

      I ingressen heter det: “Jørgen Ljønes regner med at han vil redde ett menneskeliv hver måned resten av livet. Men følelser vil han ikke la seg påvirke av.”

      Videre i brødteksten: “Man skulle kanskje tro at de varme følelsene mellom giver og mottager var viktige for en som er så opptatt av å gi, men som effektive altruister flest mener han at disse følelsene faktisk kommer i veien for det gode formålet.

      Formålet skal alltid være det maksimalt effektive, altså der hvor de får absolutt mest godhet igjen for pengene. Lar du derimot valget ditt styre av følelser, som for eksempel medlidenheten som utløses av bilder av syke og fattige barn, følger du jo heller ikke logikken som tilsier at alle mennesker er like mye verdt.”

      Men det kunne være interessant å få vite når “alle mennesker er like mye verdt” blir gjeldende, om det i det hele tatt skal tas seriøst. Er moren din like mye verdt som hvilket som helst annet menneske? Er bestevennen din det? Dette er fremdeles ubesvart.

      • Dette er journalistens tolkninger og meninger. Jeg bestrider nesten alle disse sitatene, som ikke er sitater av meg, det vil jeg understreke.

        Det er ikke slik at vi vil holde følelser utenfor. Derimot er det sant at vi tror bistand blir bedre om det baseres på effektvurderinger heller enn å maksimere givernes egen varm glow.

        Det er ikke slik at jeg ikke vil la meg påvirke av følelser. Jeg vet ikke hvor journalisten har dette fra annet enn fra egen forutinntatthet.

        Det er ikke slik at jeg mener følelser alltid er i veien for det gode formålet selv om vi ofte viser til gode eksempler hvor det faktisk er tilfelle. Men som jeg skrev i forrige kommentar så er følelser, viljen til å hjelpe andre mennesker i nød selve bindeleddet mellom giver og mottaker, ikke noe som er i veien.

        Det er fullt mulig å bli motivert og påvirket av bilder av syke og fattige og fortsatt strebe mot å hjelpe flest mulig av dem, basert på at de er like mye verd.

        Det er fint vi fikk oppklart disse misforståelsene.

  4. Hei, jeg er en tilhenger av Effektiv Altruisme (med masse følelser). Jeg kan si noe om når “alle mennesker er like mye verdt” blir gjeldene for meg i hvert fall, uten at alle nødvendigvis har samme mening om det. Jeg håper at jeg ikke missforsto hva du mente med det, så jeg faktisk svarer på det du lurte på og ikke noe annet.

    Jeg mener at alle mennesker like mye verdt, punktum. Det er en sannhet i mitt verdensbilde. Så ja, det betyr at mamma er like mye verdt som et hvilket som helst annet menneske. Det samme gjelder for bestevennen min. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg mer om familie og venner enn om et hvilket som helst annet menneske. Jeg bryr meg mer om de menneske som jeg har nære relasjoner til. Disse to tingene mener jeg personlig ikke står i motsetning til hverandre. Jeg bruker mesteparten av pengene mine på meg selv, og litt på gaver til venner og familie, i tillegg ønsker jeg å gi penger til organisasjoner som jobber med å gjøre verden til et bedre sted, for mennesker som jeg ikke kjenner. Det er til det siste jeg mener at “alle mennesker er like mye verdt” blir gjeldene. Når jeg velger å gi penger for å hjelpe noen jeg ikke kjenner, så mener jeg at jeg burde prøve å gi for å hjelpe så mange som mulig, fordi alle mennesker er like mye verdt. Ønske om å gi disse pengene er ikke følelsesløst, men du kan kanskje si at valget om hvilken organisasjon som får pengene er det.

    Håper det var et slags svar på det du lurte på.

    • Hei Maria,

      Takk for svar. Men jeg ble dessverre ikke mye klokere, og jeg mistenker at det ikke ligger så mye tanke bak “alle er like mye verdt”-postulatet foruten at man synes det høres bra ut og virker riktig. Å ville hjelpe andre, selv ukjente, betyr ikke at man verdsetter alle mennesker like høyt. Det betyr at man bryr seg om at andre har det bra, men ikke at de har samme verdi som ens nærmeste.

      Her er det filosofiske problemet med deres rettesnor: Ingenting har iboende verdi. Det er vi som personer som verdsetter mennesker og gjenstander, med andre ord: Det er vi som setter en verdi på noe. Det kan gjelde et maleris estetiske kvaliteter, selskapet til en hund eller smilet en får fra sitt eget barn. Så når vi snakker om at noe har verdi, må vi altså spørre “for hvem?”. For at noe eller noen skal ha en verdi, må det ha verdi for noen.

      Å si at “alle mennesker er like mye verdt” er det et utsagn som egentlig ikke gir noen mening – med mindre man faktisk verdsetter alle like høyt og gir alle nøyaktig den samme behandlingen.

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*