Norges Banks vidunderlige cocktailfest

Sentralbanken kunngjorde i forrige uke sitt rentevedtak og demonstrerer dermed at den er en planøkonomisk institusjon, godt rotfestet i marxistisk tenkning. Billig kreditt deles ut som velsmakende cocktail, og kaksene får mest.

Våren for 200 år siden kom et guttebarn til verden i den tyske byen Trier. Før mannen fyller 30 utgir han sammen med en herremann ved navn Engels et manifest. Dette manifestet hadde 170-årsjubileum iår.

Det kommunistiske manifest har en liste med ti gjennomføringspunkter. Blant disse er en nasjonalbank med absolutt monopol. Det Marx og Engels beskriver her, minner litt om dagens sentralbank. Dagens rentekunngjøring forteller ikke om et absolutt bankmonopol i streng forstand, men allikevel om sterkt sentralisert bankmakt. I 1848, da manifestet ble skrevet, hadde vi ikke sentralbanker i dagens forstand. Norges Bank fantes, men det var først i 1936 at den fikk adgang til å gjennomføre markedsoperasjoner.

Pengepolitikken er satt utenfor politikernes daglige kontroll, men likefullt har politikerne kontroll gjennom sjeldent brukt instruksjonsmyndighet som et ris bak speilet. Et lavt rentenivå kan tilsynelatende være bra for de unge som skal inn på boligmarkedet, men det driver boligprisene til et nivå som allikevel gjør boligkjøp utilgjengelig.

Boligeierne er mange. De aller fleste av dem har et betydelig boliglån. Vi har en stor egeninteressegruppe som forventer at sentralbanken subsidierer dem med en lav rente – om de i det hele tatt er bevisst på dette. Det er nok de færreste av dem som ofrer en tanke på at dette rentenivået er manipulert og kunstig.

Norske låntagere har over lengre tid fått lære – mer eller mindre ubevisst – at det alltid er en sentralbanksjef som kan komme og redde dem, slik Nordeas sjeføkonom Steinar Juel misbilligende uttalte i 2009. Dette er en stor velgergruppe, som altså blir subsidiert via pengepolitikk.

Pengepolitikk er ikke et politisk spørsmål, får vi høre, ihvertfall antydet. Det er så absolutt et politisk spørsmål. Mandatet for Norges Bank fastsettes av Regjeringen, og mot slutten av april fikk vi se at stortingsflertallet uttalte seg om inflasjonsmålet – ved å gå imot den nylige forskriftsendring av inflasjonsmålet fra 2,5 til 2 prosent.

Menneskemengden som får tildelt nærmest gratis kreditt av banker som lett kan låne ut penger som de i utgangspunktet ikke har, er enorm. Lav rente skal liksom være til fordel for de mindre bemidlede. Men det er ikke de mindre bemidlede som får låne mye penger. De som ikke allerede er i boligmarkedet, får smake den bitre konsekvens av pengepolitikken som er boligpriser som vokser til himmels.

Det har vært fascinerende å se hvordan politikere og sentralbanker – siden finanskrisen slo til for omtrent ti år siden – i stor grad har brukt som medisin det samme som skapte krisen i utgangspunktet. Lave renter og dermed billig kreditt førte til overinvesteringer og ekstra uforsiktig omgang med risiko. Løsningen for krisen var enda lavere renter med tilhørende enda billigere kreditt.

Selv den gamle amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan, som satt i nesten 20 år, har sagt at man neppe kommer ut av lavrenteregimet uten turbulens. Nylig gikk George Soros ut med bekymringsmelding om en ny finanskrise. Soros’ tidligere partner Jim Rogers er blant dem som i lang tid har advart mot den rådende pengepolitikken. Når gjelden bare vokser og vokser, er det i prinsippet kun et tidsspørsmål om når det virkelig går galt. Er det virkelig noen som tror at sentralbankene nå har klekket ut et helt nytt, genialt opplegg for å holde det hele gående til evig tid? Ny økonomi har vi vel hørt om før?

Vi har både såkalte velferdsgoder og næringssubsidier ut fra statskassen. Det snakkes om dem nokså jevnlig. Det som ikke er like åpenbart, er utdelingen av godteri fra sentralbanken. Den billige kreditten kommer store investorer til gode gjennom at de på en billig måte kan bruke såkalt gearing, oppjustering av investeringene sine med lånekapital. Prisen for dette er utvanning av pengene som blant annet vanlige lønnsmottagere får utbetalt hver måned og har på sine sparekonti. Utvanningen, som gjøres gjennom pengemengdeøkning, gir eksisterende penger redusert kjøpekraft.

De smuler som vanlige husholdninger får utdelt via pengepolitikken, fungerer greit for å holde de fleste fornøyd når de går til stemmeurnene. Skulle boligprisene rase betydelig mer enn en normal korreksjon, kan man bare forestille seg konsekvensene ved et valg. Finnes det politikere som i det hele tatt tør ta i problemene med pengepolitikken og pengesystemet?

Her står vi altså. Vi har et system der det deles ut cocktailer på en fantastisk fest, der folk flest står i kjelleren og mottar restene i bunnen av cocktailbollen, mens kaksene er i ballsalen og virkelig får forsynt seg. Billig kreditt gjør at folk kan se kronebeløpet man kan få igjen for sin bolig stige til værs. Cocktailfestens kjellerdeltagere, Kari og Ola Nordmann flest, går glade og berusede til valglokalene. Skulle festen ta slutt, vil det nærmest garantert medføre at de som sitter med makten, blir kastet. Sådan er demokratiet, og det fører til at systemet med utdeling av godteri og cocktail opprettholdes – inntil det blir en tilstrekkelig sterk krise som man ikke klarer å komme forbi bare ved å pynte på symptomene.

Nå har sentralbankene begynt å sette styringsrentene opp. Det skal bli spennende å se hvordan det går. Det kan bli for spennende!

J.K. Baltzersen
Forfatter og samfunnsdebattant, spesielt opptatt av forholdet mellom demokrati og frihet. Redaktør av antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*