Når politiet bekjemper ikke-kriminalitet

Foto: Rolf Thoresen, Oslo Byarkiv

Stein Lillevolden har skrevet en meget interessant kronikk for Radikal Portal, hvor han analyserer saken mot Eirik Jensen i lys av «DEA-metoden». Lillevolden beskriver denne metoden som en “amerikansk” mal for etterretningsvirksomhet som har en rekke uønskede konsekvenser.

Politienheter som kommer helt ut av kontroll, som skyter mot folkemengder, benytter farlige halsgrep når de pågriper narkomane, ignorerer voldelige overfall og er innblandet i korrupsjon. Ofte går de mot “siste ledd i kjeden”, for eksempel mot narkomane, med stor brutalitet i håp om å – på et eller annet vis – ramme uskyldige bakmenn. Lillevolden kunne gjerne kommet med en grundigere forklaring på hva denne DEA-metoden egentlig går ut på. Gjerne med noen kausale linker mellom denne metoden og påståtte konsekvenser av denne.

Hvis vi tar det som blir skrevet til etterretning, virker det som at politiets grusomheter især retter seg mot spesifikke grupperinger og virksomheter: narkotikakriminalitet, prostitusjon, terrorisme, hvitvasking. Det er noen åpenbare likheter i denne form for kriminalitet: Med unntak av terrorisme, er det alltid snakk om kriminalitet uten offer. Myndighetene har forbudt aktiviteter, så som å benytte seg av narkotika eller å selge/kjøpe sex, og tvunget en omstendelig del av økonomien til å gå i skjul.

Alle vet i dag at å forby spesifikke økonomiske transaksjoner fører til at de som bryter forbudet potensielt kan tjene enda mer. Den økonomiske loven her er absolutt: mindre tilbud, høyere pris. Samtidig fører forbudet til at mennesker med spesifikke egenskaper søker seg til dette markedet. Smarte, nådeløse, spontane, risikovillige. Det er ikke unormalt at disse etablerer løse eller faste nettverk av kriminalitet, hvor ulovlige varer skal smugles og selges. Hvor profitten må hvitvaskes. Samtidig vil det å avdekke slik aktivitet kreve en viss type etterretningsvirksomhet, og en viss type politifolk.

Å avdekke offerløs kriminalitet krever nemlig visse former for brutal politivirksomhet vi ellers ville sett lite av. Et eksempel på dette er halsgrepet, som jeg hadde vondt for å tro på da jeg leste Lillevoldens innlegg. Er det virkelig slik at politiet går rett i strupen på narkomane, for å forhindre bevisforspillelse? (Ved at den narkomane oppbevarer narkotika i munnen, for å kunne svelge den hvis politiet dukker opp.) Jeg måtte undersøke denne påstanden, og fant følgende i en masteroppgave av Liv Marie Melby fra 2008:

Alle de tre som har delt pågripelseshistoriene sine med meg, sitter igjen med et inntrykk av en svært variert maktbruk i forbindelse med pågripelser. Noen har opplevd å bli lagt i bakken uten å ha gjort noe motstand. Alle tre har opplevd å bli pågrepet med halsgrepet, hvor politiet går rett i strupen på de som skal pågripes for å forhindre at de svelger bevis. De har dessuten opplevd at politibetjentene som pågriper roper når de kommuniserer under pågripelsen, og de har opplevd å bli påsatt håndjern i de tilfellene hvor de er helt rolige og samarbeider med politiet.

Hvorfor er denne brutaliteten nødvendiggjort ved å kriminalisere offerløse handlinger? Fordi kriminelle handlinger man bare kan gjøre “imot” sin egen kropp er så å si umulig å avdekke på annet vis. “Gjerningsøyeblikket” har ikke samme ekstensjon som ved ran, vold og voldtekt – reell kriminell aktivitet. Samtidig er alle involverte parter med på lovbruddet, både bakmenn, dealere og sluttbrukere er villig med på aktivitetene som blir utført. Det samme gjelder ved prostitusjon. Dette lukkete nettverket av “kriminalitet”, hvor alle parter er frivillig med, fører også til en spesiell form for etteretningsvirksomhet, hvor man blant annet er avhengig av informanter.

Når forbud av offerløs kriminalitet skal opprettholdes, er det overhengende fare for at dette fører til svekket tiltro fra publikum. Lillevolden kommer med et illustrerende eksempel i sin kronikk. En forsmådd amfetamin-dealer og informant har fått dekkene på bilen sin skåret opp. Han går amok mot sine naboer, blitzerne, med et balltre. Samtidig sitter det visstnok noen spanere på andre siden av veien og observerer det hele. Det eneste de gjør er å kjøre vekk, som om ingenting skjer. Berserkeren var jo en informant.

Med et mer åpent samfunn, hvor de “umoralske” syndene er lovlig, trenger vi ikke et slikt omfattende nettverk av spanere og informanter. Bakmenn og sluttbrukere. Hvor veien til korrupsjon og politibrutalitet er kort. I et mer åpent samfunn kunne de to spanerne vært byttet ut med to ordinære patruljerende politibetjenter, som smilende hjelper folk å finne veien og bestemt løser opp konflikter på gatenivå. Hvitvasking av penger vil selvfølgelig være et mindre problem, da det ikke vil finnes like mange svarte markeder å hvitvaske pengene sine fra.

Terrorisme, derimot, som i struktur kan ligne både trafficking og narkotika-karteller, vil derimot ikke oppløses av en liberal politikk. Men med flere politibetjenter på gatenivå, i stedet for spanere og meget omfattende etteretningvirksomhet – som forbudet mot narkotika og kjøp/salg av sex medfører – vil terskelen for å gjennomføre terrorvirksomhet være større.

Lars-Erik Bruce
Varastyremedlem i Liberalistisk Ungdom Oslo. Jobber som systemutvikler. Har hjemmeside på liberalisten.net og finnes på twitter som @lebbe.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*