Myten om Says lov

Ingen seriøse frimarkedstilhengere tror på Says lov – at tilbudet skaper sin egen etterspørsel og at overproduksjon derfor er umulig. Ikke engang Say trodde på Says lov.

I 1803 utga den franske økonomen Jean-Baptiste Say Traité d’économie politique (bedre kjent under sin engelske tittel A Treatise on Political Economy). Sammenliknet med Adam Smiths Wealth of Nations fra 1776, et annet klassisk liberalistisk mesterstykke, er Says bok lite lest, selv om mange drar kjensel på forfatterens navn.

Det er trist at et så innsiktsfullt verk fra en av Frankrikes viktigste opplysningsøkonomer ikke er mer lest. Men det har sin forklaring. Says bidrag til økonomifaget er redusert til en tendenslov kjent som Says lov.

Økonomisk ordliste, en nettside som skal «forklare ord og uttrykk innen økonomi, makroøkonomi, mikroøkonomi, finans, regnskap, revisjon osv.», har et eget punkt om Says lov:

«Tilbudet skaper sin egen etterspørsel.» Følgelig er overproduksjon umulig. Fremlagt i 1803 av den franske økonom J B Say (1767–1832).

Mens artikkelen om Say på Wikipedia (29.03.2017) sier at:

Says lov sier at tilbudet alltid vil finne sin etterspørsel, d.v.s. at det kan ikke finne sted til noen situasjon med for lav «samlet etterspørsel» i en økonomi. Dette skyldes at når det blir produsert varer og tjenester, vil det også bli skapt inntekter som vil bli brukt til å etterspørre tilsvarende mengder varer og tjenester andre steder.

Også økonomiprofessor Victor D. Norman har gjengitt Says lov:

Ny klassisk makroøkonomi bygger på samme fundament som nyklassisk mikroøkonomi, men betegnelsen henspiller på de klassiske økonomenes antagelse om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel, den såkalte Says lov.

Og dette er knapt en håndfull eksempler – fra Norge. Kritikken av innholdet i det vi i dag kaller Says lov – at tilbud skaper sin egen etterspørsel – er gammel. Man finner den for eksempel hos Thomas Malthus. Men kritikken vi kjenner best i dag, begynte på 1930-tallet med John Maynard Keynes. Han mente loven ble motbevist av den store depresjonen. Massearbeidsledighet og derfor en overproduksjon av varer er mulig, skrev Keynes. I senere tid har flere økonomer uttalt at dagens resesjon har ugyldiggjort loven til Say.

Keynes leser Mill

I The General Theory of Employment, Interest and Money (1936) kritiserer Keynes datidens og fortidens økonomer, som han med bred pensel omtaler som klassiske økonomer, for å hevde at ledighet (nesten) alltid skyldes at arbeidere ikke vil ta en jobb til lønnen de tilbys. Keynes skriver, med en henvisning til John Stuart Mills Principles of Political Economy (1848), at klassiske økonomer inntil da hadde «forkynt at tilbudet skaper sin egen etterspørsel»[1]:

Med dette har de ment at produksjonskostnadene som helhet i en eller annen viktig, men ikke klart definert forstand samlet sett nødvendigvis må brukes direkte eller indirekte til å kjøpe hele produktet.

Med en referanse til Alfred Marshalls Pure Theory of Domestic Values (1879), postulerer Keynes på neste side at klassikerne antar at «hver gang et individ avstår fra å konsumere er dette ensbetydende med, og at det nødvendigvis fører til, at den arbeidskraften og de varene som dermed frigjøres fra produksjon for konsum, blir investert i produksjonen av realkapital».

Det er imidlertid et lite problem: Say formulerte aldri en slik lov. Han mente ikke at tilbud skaper sin egen etterspørsel, og han skriver heller ikke noe slikt i Traité d’économie politique. I stedet skriver Say at «det er produksjon som åpner etterspørselen etter produkter».[2] Du kan altså ikke kjøpe en vare eller tjeneste før du har penger, og penger får du først når du har solgt en vare eller tjeneste. Så enkelt.

Samtidig er Say klar på at du kan få et overskudd av en vare – og at en vare kan selges med tap samtidig som en annen selges med fortjeneste.

Says poeng var at etterspørselen din består av det du produserer. Potetene du produserer eller grisen du slakter kan byttes inn i melk og brød. Det er noe ganske annet enn at etterspørselen etter poteter alltid vil følge produksjonen av poteter.

Relativ men ikke generell overproduksjon

Journalisten Henry Hazlitt kritiserer med det rette Keynes i The Failure of the “New Economics” (1959) for å ha gitt en svært selektiv gjengivelse av Mill når det kommer til hva Say mente.[3] Som Hazlitt klargjør, mente Say aldri at alt som produseres vil finne et interessert marked. Det Say mente var derimot at en generell – men ikke relativ – overproduksjon er umulig. Med andre ord kan man bygge for mange boliger eller montere sammen for mange biler, samtidig som man produserer for lite av noe annet. Men et samfunn vil ikke kunne produsere for mye av alt på samme tid.

Man produserer for salg, og det er usannsynlig at man vil fortsette å produsere noe det ikke er behov for. I økonomifaget viser den østerrikske skolen med sine innsikter om penger og relative priser hvordan feilproduksjon eller ubalansert produksjon er mulig.

Østerrikeren Ludwig von Mises var tidlig ute med å forklare hvordan penger som blir for lett tilgjengelig (ved at sentralbanker senker styringsrenten, som påvirker hvor dyrt eller billig det er å låne penger i banken) kan lede til at nye penger «trykkes» og injiseres inn i bestemte områder i økonomien (for eksempel boligmarkedet) og blåser opp bobler som etter hvert vil sprekke. Det blir altså flere varer (boliger) tilgjengelig til en pris som ikke stemmer overens med etterspørselen.

Lov uten forankring i Say

Says lov er populær å trekke inn av dem som ikke liker økonomisk frihet. Andreas Tharaldsen skriver i Dagsavisen:

Keynes tilbakeviste Says lov om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel og offentlig konsum kun fortrenger privat konsum; den effektive etterspørselen kan være utilstrekkelig og markedet alene vil ikke sørge for optimal ressursutnyttelse.

Det er riktig at en del klassiske økonomer for hundre år siden ikke trodde på ufrivillig arbeidsledighet, og advarte om at offentlig forbruk vil fortrenge privat forbruk. Og i normale perioder vil de ha rett. Med fritt fleksible priser vil tilbud og etterspørsel over tid koordineres.

Unntak kan imidlertid oppstå. Som under den store depresjonen på 1930-tallet og dagens krise i USA og eurosonen, hvor husholdninger og bedrifter ikke lenger bruker inntekter og oppsparte midler til konsum eller investeringer, men til betjening av gjeld.

Says lov er en karikatur. Særlig absurd er det at loven er døpt etter Jean-Baptiste Say, som hadde en imponerende innsikt i markedsmekanismene – på mange områder viser han en mer sofistikert økonomisk forståelse enn selv Adam Smith.

Den sørafrikanske økonomen W. H. Hutt skriver i 1974 at Keynes var den første til å bruke «tilbudet skaper sin egen etterspørsel», som har blitt gjentatt av «så å si alle andre økonomer» etter ham som har referert til Says lov, selv lærde og forsiktige økonomiske idéhistorikere, uten at de nevner Keynes.[4]

Dagens pensumbøker uttrykker vanligvis Says lov høyst uforsiktig, og bruker en beskrivelse av loven som jeg tror Keynes var den første til å bruke.

Lite har endret seg siden Hutt skrev dette i 1974. Men det er på tide å at man slutter å snakke om Says lov som om det var et reelt postulat av Say, eller noe moderne og seriøse frimarkedstilhengere bygger sine oppfatninger på. Som alltid er det bedre å oppsøke originallitteratur enn å basere seg utelukkende på gjengivelser – særlig når gjengivelsen kommer fra en som aldri leste originallitteraturen.

 

[1] John Maynard Keynes, Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger, Vidarforlaget, 2011, s. 34.

[2] Jean-Baptiste Say, A Treatise on Political Economy, or the Production, Distribution and Consumption of Wealth, Augustus M. Kelley, Publishing, 2014 [Traité d’économie politique, 1803], s. 133.

[3] Hazlitt diskuterer dette i kapittel 3, «Keynes vs. Say’s law».

[4] W. H. Hutt, A Rehabilitation of Say’s Law, Ohio University Press, 1974, s. 3.

1 Trackback / Pingback

  1. Gammel økonom i ny drakt – Waghorn

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*