Marsdal skjønner ikke samfunnsøkonomi

Magnus Marsdal i tankesmien Manifest forsøker å legitimere planøkonomi gjennom å se på BNP-tall fra etterkrigstiden. Men en såpass dårlig idé bør forbli på skraphaugen.

Leder av Manifest tankesmie Magnus Marsdal kritiserer VGs kommentator Astrid Meland for «ideologiske skylapper» i hennes kritikk av Manifest-utgivelsen Hva ville Gerhardsen gjort? forfattet av journalist Mímir Kristjánsson.

Hvorfor hevder Marsdal at Meland bærer skylapper? Jo, fordi hun, i likhet med nær sagt alle andre med to friske øyne i den vestlige verden, ser at vi må anvende markedsøkonomien (og ikke etterkrigstidens reguleringsstat) for å oppnå vekst. Marsdal har nemlig funnet noen BNP-tall fra SSB, og bruker dem til å fastslå at mer privatisering og økt konkurranse «henger sammen med lav økonomisk vekst».

Marsdal mener altså at veksten i Norge i tiårene etter andre verdenskrig falsifiserer «Melands teori» om at markedsøkonomien fungerer.

Å benytte BNP-tall er selvsagt i orden og ofte nyttig. Men en må være forsiktig med historien man bygger rundt slik statistikk. Å trekke bastante slutninger, slik Marsdal gjør, basert på kun kvantitativt målbare overflatefenomener er sjelden en god idé. I Vesten befinner vi oss i samfunn med globale og komplekse produksjonskjeder, og vi går i en retning der BNP-mål blir stadig mer problematisk.

BNP måler ren output og klarer ikke å fange opp det enorme spennet av produkter i en økonomi, eller effektene fra innovasjon, spesielt godt. Å telle antall biler og komfyrer gir ikke lenger et godt bilde.

Skal vi vurdere økonomiske systemer fra BNP-vekst, slik Marsdal later til å tro er en god idé, skjules verdiene som resulterer fra ikke-håndfaste digitale tjenester, nye produksjonsteknikker og kvalitetsforbedringer: BNP sier oss lite om teknologiske nyvinninger, verdien av gratis online-tjenester eller forbedringer i hvordan vi behandler sykdommer.

Prisfallet på og forbedringer av datamaskiner på 1990-tallet sier heller ikke BNP-tallene mye om, ei heller det at kjøleskap, elektriske ovner og flatskjermer – takket være en økonomi med sterkt innslag av entreprenørskap og konkurranse – ikke lenger er forbeholdt en rik elite.

Derimot vil gjenoppbyggingen av et samfunn etter en ødeleggende naturkatastrofe eller krig kunne måles som økonomisk ytelse ved bruk av BNP-mål, uten at noen nye verdier egentlig har blitt skapt. I årene etter krigen, «Gerhardsen-Norge», ble eksempelvis de brente byene i Nord-Norge gjenoppbygd, det samme med utbombede byer lenger sør. Økonomisk aktivitet som er med på å påvirke BNP-tall.

Som historiker Espen Søilen har påpekt, burde norsk økonomisk vekst i perioden 1950-70 faktisk ha vært sterkere, på grunn av et mye høyere investeringsnivå enn i våre naboland. Selv med lav vekst i privat forbruk og offentlige utgifter, kombinert med tilgangen på naturressurser, vokste ikke velstanden like mye i Norge som i nabolandene. Ressursene ble med andre ord ikke effektivt utnyttet.

Markedssystemet er uhyre komplekst. Økonomien må studeres som en prosess, ikke som et øyeblikksbilde og ikke utelukkende i form av aggregerte størrelser. En dynamisk markedsøkonomi vil mer effektivt enn noe annet system tilpasse seg skiftende forhold, siden priser raskt kan kommunisere informasjon om endringer til deltakerne i markedet, og koordinere tilbud og etterspørsel. Planøkonomien, med sine kommandoer fra sentrum, er uegnet til å gjøre jobben fleksible priser gjør.

Men selv om vi kjøper Marsdals premiss om at et økonomisk systems suksess reflekteres i BNP-tall alene, er det liten grunn til planøkonomisk begeistring. Det er naturlig å bruke andre land i Vest-Europa i samme periode som sammenlikningsgrunnlag. Og da står ikke planøkonomiske Norge seg spesielt godt, selv om nedgangen fra krigsårene ble hentet inn.

Markedsøkonomiens overlegenhet ble demonstrert i Vest-Tyskland. I 1948, i løpet av noen få uker, ble nazistenes pris- og lønnsreguleringer, dekreter og rasjoneringsdirektiver fjernet. Det ble slutt på varemangel og svarte markeder. Eksporten styrket seg. I løpet av ti år gikk reservene av gull og utenlandsk valuta fra 0 til 23 milliarder tyske mark. Landet så en vekst verden ikke har sett maken til.

Norge hadde naturligvis òg vekst i etterkrigstiden. Men den var lavere enn snittet i Vest-Europa, og vesentlig lavere enn i Vest-Tyskland. I perioden 1950-65 steg BNP per innbygger i Norge årlig med 3.1 prosent. Veksten i Vest-Europa var i snitt 4 prosent. I Vest-Tyskland 5.9 prosent.

I perioden sett under ett, vokste BNP per innbygger med cirka 60 prosent i Norge og cirka 140 prosent i liberalistiske Vest-Tyskland. Den vesttyske statens inntekter økte fra 23.7 milliarder i 1949 til 54.45 milliarder i 1956 – uten hard skattlegging, men gjennom en økonomisk politikk som slapp den økonomiske aktiviteten fri.

(Kronikken sto først på trykk i VG mandag 15. mai 2018)

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*