Keynes versus keynesianerne

John Maynard Keynes var en økonom for depresjoner. Hans politiske forslag på 1930-tallet var ment for ekstreme forhold, og ikke som en medisin for enhver økonomiske forkjølelse, slik hans etterfølgere later til å tro.

I find myself moved, not for the first time, to remind contemporary economists that the classical teaching embodied some permanent truths of great significance, which we are liable today to overlook (…) There are in these matters deep undercurrents at work, natural forces, one can call them, or even the invisible hand, which are operating towards equilibrium.

John Maynard Keynes har et frynsete rykte blant liberalister og konservative. Det er det liten grunn til. Keynes var verken en planøkonomisk tenker eller sosialist av noen avstøpning, selv om han beskyldes for det på høyresiden – og like uriktig hylles for det på venstresiden.

Siden slutten av 1960-tallet, og særlig under den påfølgende økonomiske stagnasjonen, har en rekke økonomiske tenkere forsøkt å løsrive Keynes fra de økonomiske tekstene og politiske anbefalingene formulert av hans etterfølgere. Disse etterfølgerne var økonomer som, til forskjell fra Keynes, har ønsket å finjustere økonomien.

John Maynard ble født inn i en akademisk familie i Cambridge i England i 1883. Hans far underviste ved universitetet og moren var forfatter og byens første borgemester. Den var den berømte økonomen Alfred Marshall som fikk unge John Maynard interessert i økonomi. I lang tid var Marshall den eneste økonomen Keynes fant det verdt å lese noe av. Keynes begynte senere å forelese ved King’s College. 62 år gammel døde han av hjertesvikt i 1946.

Med utgangspunkt i den nokså rotete The General Theory of Employment, Interest and Money (1936), der Keynes koblet aggregerte økonomiske størrelser og verktøyene myndighetene har tilgjengelig, ble det formulert en egen doktrine, keynesianismen. Keynes var ikke delaktig i utmeislingen av denne. Mye tyder på at han ikke likte det han så, og den ene av hans disipler, Joan Robinson, klaget over hvor vanskelig det var å få mesteren til å forstå viktigheten av sin egen revolusjon. Til hennes mann, Austin Robinson, skal Keynes ha sagt at han var den eneste «ikke-keynesianske» deltakeren på et møte i Washington i 1944.

Den spesielle teorien

Keynes var en liberal tenker. Han flørtet aldri med kommunisme eller sosialisme. Ikke hadde han tro på utstrakt bruk av matematikk for å forklare komplekse økonomiske sammenhenger, ei heller teknokrater med pretensjoner om å mikrostyre økonomien. Videre var han kritisk til Labour Party (med sine «egoistiske» og «tyranniske» sosialister og fagforeningsfolk)[1] og til kostnadene knyttet til velferdsstaten reformatoren William Beveridge ønsket å utvikle etter andre verdenskrig, og han så at staten ikke bør kreve inn mer enn 25 prosent av BNP i skatt.

Men erfaringene med deflasjon i Storbritannia på 20-tallet, og depresjonen som i påfølgende tiår tok kvelertak på vestlige økonomier, fikk ham til å tenke at det kapitalistiske systemet har en innebygd defekt. Keynes mente, uten å begrunne godt hvorfor, at den samlede private etterspørselen i økonomien fra tid til annen plutselig vil kollapse. Økonomien har derfor et evig gjenopplivingsbehov gjennom statlig underskuddsbudsjettering.

I en deflasjon som under den store depresjonen, kan vi ikke regne med at markedet «fikser seg selv». Myndighetene må åpne den makroøkonomiske verktøykassa: Gjennom aktiv penge- og finanspolitikk skal renten senkes og penger pumpes inn i offentlige prosjekter. Slik vil en gnist i markedet tennes, optimismen og investeringslysten vende tilbake, penger igjen sirkulere og arbeid bli å finne.

Doktrinen blir til

Keynes’ skrifter har bidratt til å legitimere statlig involvering i markedet. I The General Theory fant politikere støtte for å raskt «fikse» problemer som tidligere gikk over av seg selv etter smertefulle korrigeringsprosesser. De mest ekstreme av Keynes’ tilhengere var elever og kolleger fra Cambridge, som Richard Kahn, Nicholas Kaldor og Joan Robinson.

I depresjonsårene bevitnet økonomer kraften i offentlig pengebruk, og begynte å se finanspolitisk styring som veien ut fra enhver resesjon. Tidlig på 50-tallet vokste doktrinen frem. Folk hadde vendt seg til perioder med lav ledighet, og politikere ivret etter å blidgjøre. I dette klimaet klarte keynesianerne å utøve stor innflytelse.

Påvirkningsfull ble også keynesianismen som ble dyrket frem i USA av Alvin Hansen og Paul Samuelson, og som dominerte økonomifaget frem til 70-tallet. Særlig viktig ble Samuelsons Economics: An Introductory Analysis (1948), en bibel for keynesianere, som ble solgt i millioner av eksemplarer og oversatt til titalls språk. Senere ble Samuelson en av president John F. Kennedys mest betrodde økonomiske rådgivere.

Keynesianismen går amok

Den amerikanske finans- og pengepolitikken forble imidlertid moderat gjennom 50-tallet. Det tok tid før amerikanske politikere kjøpte keynesianernes forsikringer om at inflasjon reduserer arbeidsledighet på sikt. Keynesianerne støttet seg på A. W. Phillips’ studie fra 1958 som viste sammenheng mellom makroøkonomiske størrelser som sysselsetting og inflasjon – det som ble hetende Phillips-kurven. Paul Samuelson og Robert Solow, blant flere, vurderte arbeidsledighet som farligere enn inflasjon, og rådet sentralbanken til å inflatere dersom valget sto mellom disse ondene.

I løpet av 60-tallet ble politikere overbevist om inflasjon som et fornuftig middel for å motvirke ledighet. Optimistiske politikere snakket nå om ’finjustering’ for å holde økonomien på perfekt kurs. Kennedy ble den første presidenten som uttalte at han ønsket å innføre keynesiansk politikk som et generelt verktøy for å øke nasjonens produktivitet.

Ekspansiv penge- og finanspolitikk ble brukt hissig for å oppnå rask økonomisk vekst, og i lange perioder var ledigheten bemerkelsesverdig lav. Det som på 50-tallet ble vurdert som et bærekraftig arbeidsledighetsnivå, ble på 60-tallet et signal om at en stor mengde ressurser ikke var i bruk. I første halvdel av 60-tallet lå inflasjonsraten i gjennomsnitt på litt over 1 prosent i året. Mot slutten av syttitallet på 13 prosent.[2]

Ifølge økonomene Christina D. Romer og David H. Romer hadde sentralbankfolk og politikere et urealistisk syn på inflasjon og ledighet, eller «ingen forestilling om et naturlig arbeidsledighetsnivå i det hele tatt», mot slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. [3]

Keynesianismen kollapser

Mellom januar 1973 og desember 1974 opplevde verden et av de verste krakkene i moderne historie. Keynesianernes politisk-økonomiske eksperiment endte i katastrofe. Storbritannia ble rammet av konkurser. England og Skottland ble lammet av at banker, sykehus og skoler gikk ut i streik. I London fylte parkene seg med søppel, og i Liverpool diskuterte man begravelser til havs siden graverne sluttet å arbeide.

Men noen forsto hva som foregikk. To av dem ble belønnet med nobelpris på 1970-tallet: F. A. Hayek og Milton Friedman. Hayek, en sterk kritiker av keynesianismen, understreket at det ville være «urettferdig å klandre Lord Keynes for mye for utviklingen etter hans død», og han sa seg sikker på at Keynes «ville ha vært – uavhengig av hva han har tidligere sagt – en leder i kampen imot den pågående inflasjonen».[4] Den sørafrikanske økonomen William H. Hutt nikket samtykkende: Keynes kunne han blitt «den ledende anti-keynesianeren».[5]

Keynesianernes Phillips-kurve, med sin enkle sammenheng mellom sysselsetting og inflasjon, evnet ikke å forklare stagflasjonen. I løpet av 70-årene endret praksisen for lønns- og prisdannelse seg. Arbeidere var blitt vant med å alltid ha jobb og i takt med prisinflasjonen forventet de stadig høyere årlig lønnsvekst. Inflatoriske forventninger og løs pengepolitikk skapte et kappløp mellom lønnsvekst og pengemengdevekst som endte i krise.

Friedman var fra 60-tallet kritisk til Phillips-kurven. Sammen med Edmund Phelps advarte han om en «inflatorisk resesjon»: Selv om man kan snakke om et midlertidig utbytte fra inflasjon og sysselsetting, finnes ikke et permanent utbytte. Over tid kan med andre ord ikke samfunnet få lavere arbeidsledighet gjennom mer inflasjon.

Keynesianismen mistet av gode grunner tilhengere. Den nye konsensusen var at staten skulle tilrettelegge for handel gjennom lave, stabile skatter, deregulering og privatiseringspolitikk, med en sentralbank som sørget for lav vekst i pengemengden.

En spesiell, ikke generell, teori

Keynesianerne hadde misforstått guruen. De feiltolket «hvert fall i sysselsettingen som keynesiansk arbeidsledighet».[6] Kanskje kan Keynes klandres noe for dette, siden han, som Hutt påpeker, burde ha vært klar på at han ga en «spesiell teori basert på spesielle antakelser». Et hensiktsmessig virkemiddel i en sjelden situasjon, endte opp som en «trosartikkel».[7] Eller for å sitére Harvard-økonomen Gottfried Haberler fra 1985,[8] som mente Keynes’ anbefalinger var riktige i en dyp depresjon med fallende priser og deflatoriske forventninger:

Actually, the idea was greatly oversold, and Keynesians pushed it long after the conditions had changed. In other words, until recently Keynesians did not understand that in the postwar period we no longer live in a Keynesian world.

Mange keynesianere så ikke forskjellen på reell deflasjon (krympende pengemengde) og disinflasjon (synkende inflasjon). Engelske og amerikanske keynesianere innbilte seg i etterkrigstiden at de så innledningen til en ny depresjon. Man kan spekulere i om ikke Keynes kalte teorien sin for generell og ikke spesiell, siden det økte sjansen for å påvirke politikere til å handle slik han mente var riktig på 30-tallet.

I tillegg til at Keynes’ ad hoc-løsning på en uvanlig dyp depresjon ble anvendt på selv milde økonomiske nedganger, er det kartlagt flere deler av etterkrigstidens keynesianske politikk som det ikke finnes grunn til å tro Keynes ville ha støttet – men som navnet hans likevel har blitt påklistret for å gi tyngde.

Keynes avfeide William Beveridge som urealistisk da sistnevnte uttalte at 3 prosent var det ideelle arbeidsledighetsnivået. Selv skrev Keynes i The Times i 1937, året etter at han ga ut The General Theory, at statlige virksomheter nå må settes på vent. Akkurat som det var tilrådelig å pådra seg gjeld under depresjonen, var det nå tilrådelig å følge «motsatt politikk». Nå må vi passe oss for inflasjon, advarte Keynes. I denne perioden lå ledighetsnivået i USA og Storbritannia på godt over ti prosent![9]

Keynes’ elever, derimot, snakket om ledighetsmål på over 2 prosent som «kaldblodig» (Joan Robinson) og noen tok til orde for ledighetsmål på 0 prosent (Roy Harrod). Med andre ord: Så fort ledighet oppstår, sprøyter myndighetene penger inn i systemet. Videre snakket keynesianeren Nicholas Kaldor om å ta i bruk «omfattende planlegging», på toppen av inflasjonspolitikken, for å utnytte økonomiens vekstpotensial. Slikt finnes ikke hos Keynes.

Terence Hutchison fant det «absolutt uforsvarlig» å antyde at perspektivene på sysselsettingsmål og -politikk, beskrevet som ‘keynesiansk’ på 50- og 60-tallet, ble holdt av Keynes, «eller at de ville ha blitt bifalt av Keynes dersom han var i live».[10]

Adam Smiths visdom

Gapet mellom Keynes og styringskåte keynesianere blir ekstra tydelig i Keynes’ siste artikkel hvor han minner økonomer om at klassiske økonomer har «nedfelt noen varige sannheter av stor viktighet», og at det er «dype understrømminger i arbeid, naturkrefter kan man kalle dem, eller selv den usynlige hånd, som arbeider mot likevekt». Skal den «klassiske medisinen» fungere, skriver Keynes, må ikke importavgifter og eksportsubsidier sette dens virkning ut av spill; vi har lært «ikke å nedkjempe, men å implementere, visdommen til Adam Smith».[11]

Nyere tids keynesianere er sjelden så naive som etterkrigstidens keynesianere. Men heller ikke disse virker å ha satt seg godt inn i hva Keynes faktisk skrev, og de fleste kan sies å ha en dårlig forståelse av markedets kompleksitet. Økonomen Diane Coyle minner oss på at:[12]

Although the notion of ‘fine-tuning’ the economy by adjusting tax and spending or interest rates has been pretty much discredited among economists, thanks to the terrible experience of this approach going wrong in the 1970s, there is still immense pressure on politicians and central bankers to try to boost the growth of GDP during a recession.

I flere intervjuer har Hayek gjenfortalt en samtale som fant sted på Cambridge etter krigen. Hayek uttrykte bekymring for de politiske anbefalingene Robinson og Kahn spredte i Keynes’ navn. «De er tåper», beroliget Keynes. «Mine ideer var viktige på 30-tallet. Men du kan stole på meg, Hayek. Ideene er blitt utdaterte. Jeg kommer til å snu folkeopinionen slik», forsikret han med et knips i fingrene. Noen få uker senere var Keynes død.

Det er vanskelig å mene masse om hva en levende Keynes ville ha ment i dag. Men det finnes liten eller ingen grunn til å anta at Keynes ville ha støttet selverklærte keynesianske økonomer som roper panisk på statlige tiltak så fort arbeidsledigheten kryper over 4 prosent.

 

[1] J. M. Keynes, Essays in Persuasion, W.W. Norton & Company, 1963, s. 341.

[2] Ben S. Bernanke, The Federal Reserve and the Financial Crisis: Lectures by Ben S. Bernanke, Princeton University Press, 2013, s. 31.

[3] Christina D. Romer & David H. Romer, «The Evolution of Economic Understanding and Postwar Stabilization Policy», Federal Reserve Bank of Kansas City, 2002, s. 13.

[4] F. A. Hayek, «A Choice in Currency: A Way to Stop Inflation», Institute of Economic Affairs, 1976, s. 23.

[5] William H. Hutt, The Keynesian Episode: A Reassessment, Indianapolis: Liberty Fund, 1979, s. 417.

[6] Gottfried Haberler, «Reflections on Hayek’s Business Cycle Theory», Cato Journal 6(2), 2006, s. 422, fn. 3.

[7] Hutt, The Keynesian Episode, s. 167.

[8] Gottfried Haberler, The Problem of Stagflation: Reflections on the Microfoundation of Macroeconomic Theory and Policy, Washington D.C.: American Enterprise Institute, 1985, s. 4.

[9] J. M. Keynes, «How To Avoid A Slump: II ’Dear Money’: The Right Time for Austerity», The Times, 1937. Keynes ønsket også import velkommen, selv om det kunne gi negativ handelsbalanse.

[10] T. W. Hutchison, «Keynes versus the ‘Keynesians’ … ?: An Essay In the Thinking of J. M. Keynes and the Accuracy of Its Interpretation by His Followers», The Institute of Economic Affairs, 1978 [1977], s. 31.

[11] J. M. Keynes, «The Balance of Payments of the United States», The Economic Journal, 1946.

[12] Diane Coyle, GDP: A brief but affectionate history, Princeton and Oxford: Princeton University Press, 2014, s. 36.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*