Ikke glem Barry Goldwater

Donald Trump vil komme til å endre det republikanske partiet radikalt, slik Barry Goldwater gjorde i sin tid. Men der Trumps populisme tilbyr lite utover en knyttneve fra folket mot makthaverne, ga Goldwaters konservatisme et intellektuelt fundament verdt å ivareta.

USAs 45. president har rukket å gjøre mye på kort tid – til enkeltes begeistring og andres frykt og avsky. Kanskje mest påfallende er reaksjonene fra venstresiden og hovedstrømpressen i form av angrep på den nye presidentens signaler om å spore landet over i en mer proteksjonistisk bane.

En artig øvelse kunne være å sammenlikne antallet på venstresiden som har snakket opp frihandel og ned proteksjonisme ex-post og ex-ante nominasjonsvalget. Ved å konsekvent bli tilhengere av alt Trump er imot, ender sinnataggene opp med å støtte en politikk som tradisjonelt sett er forbundet med høyresiden, som frie kapitalstrømmer og en global, militær tilstedeværelse.

En slik utvikling ville vært gledelig om den skyldtes en ideologisk oppvåkning. Men alt peker mot at det bunner i en barnslig trasshet der hvem som er avsender av et budskap vektes tyngre enn det faktiske budskapet.

Men det er ikke bare på venstresiden ryggrader smuldrer opp mens verden snus på hodet. Et eller annet sted på den bisarre veien mot valgnatten har såkalt konservative i Fox News og det republikanske partiet (GOP) fått sans for Wikileaks og Vladimir Putin!

En annen ideologi

Forvirringen skyldes at Donald Trump ikke er en konservativ politiker. Han er en opportunist som innså at sjansen for å komme seirende ut av et presidentvalg var størst om han hentet frem det røde slipset og satte seg på republikanernes elefantrygg. Den såkalte konservatismen Trump forfekter har mer til felles med ideologien til nasjonalistisk orienterte høyrepopulister i Europa.

Denne likner ikke den amerikanske konservatismen som bredte om seg etter Barry Goldwaters mislykkede men samtidig ekstremt innflytelsesrike ferd mot Washington D.C.

Likevel har det i et års tid dukket opp sammenlikninger mellom mannen som stilte til valg for GOP i 1964 og Trump. Enkelte paralleller har noe for seg. Som mangelen på popularitet innad i eget parti. Goldwater, som Trump, ble forsøkt stanset av establishmentet. De har begge blitt fremstilt som uforutsigbare og direkte farlige for verdensfreden. Før og under valgnatten mente flere at Goldwaters kompromissløse spøkelse lå over Trumps kampanje, og de predikerte samme episke tap. Spådommen inntraff som kjent ikke.

Goldwater, selv om han tapte stort mot Lyndon B. Johnson, endret GOPs karakter og ryddet vei for den mildere men likefullt ideologisk konsistente Ronald Reagan mange år senere. Trump ser ut til å besitte en goldwatersk sprengkraft – vi vil komme til å snakke om GOP før Trump og GOP etter Trump – men retningen han skyver GOP i, er ikke en konservativ men en populistisk retning.

Som skribenten Mark Yzaguirre bemerker,

“In fact, Trump's sort of rightist populism would sound very familiar to many self-described European conservatives. This is a reminder that American conservatism's proud tradition of support for free-market economics and libertarian rhetoric, a tradition that Barry Goldwater helped cement, is the exception globally, not the rule.”

Mannen fra Arizona

Barry Goldwater ble født i Phoenix i Arizona i 1909 og døde i Paradise Valley i samme stat i 1998. Han var både før og etter han stilte til valg i 1964 mangeårig senator i Arizona.

Det kan i dag virke merkelig at en konservativ politiker som endte opp som GOPs presidentkandidat, svidde av nevneverdig mange kalorier på å bekjempe religiøse krefters påvirkning på partiet. Men Goldwater så det som ekstremt problematisk at kristenkonservative kunne gripe makten, siden disse handlet i Guds navn og derfor ikke ville inngå kompromisser. Han forsto for eksempel ikke hvorfor lovverket skulle definere god og dårlig moral: ”Abortion is not a conservative issue,” uttalte han.

Til forskjell har USAs nåværende president nærmest over natten blitt religiøs for å appellere til slike krefter, og er for eksempel ikke lenger ”very pro-choice,” men mener abort skal straffes.

Ikke ulikt Hillary Clinton (for øvrig en ”Goldwater Girl” på sekstitallet) som i 2013 fant det moteriktig å uttrykke sin støtte til homofilt ekteskap, etter å ha vært uttalt imot det i flere år. Det skjedde et år etter at Barack Obama gjorde liknende ”oppdagelse” og mumlet noe om en utvikling han hadde gjennomgått – det tok bare et halvt århundre med liv og lære.

Prinsippløshet har med andre ord ingen partifarge. Men for Goldwater var slikt publikumsfrieri, forkledd som fremgrublede moralsk funderte snuoperasjoner, utenkelig. Det betyr ikke at han ikke endret oppfatninger om ting. Som homofile i forsvaret, som har vært en merkelig og lengelevd debatt i USA.

Tidlig i livet godtok Goldwater den vedtatte politikken om at homofile ikke kan tjenestegjøre. Men etter hvert som han ble eldre og begynte å reflektere, endret han mening og kritiserte forbudet i aviser og på TV: ”It’s high time to pull the curtains on this charade of policy.” Et kjent sitat av Goldwater er: ”You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.”

Borgerrettighetsbevegelsen

For Barry Goldwater var grunnloven et så avgjørende instrument for å begrense makt at snarveier forbi de nedfelte ordene ikke kom på tale: Den som har noe makt vil gi seg selv mer makt.

Den samme prinsippfastheten medvirket også til hans fall, i tillegg til en dyp afroamerikansk skepsis til det republikanske partiet. Under femti- og sekstitallets borgerrettighetsbevegelse, krevde afroamerikanere lik stemmerett og slutt på segregering på amerikanske skoler. Men sørstatene var vanskelig å snu og ønsket å holde på raseskillet. Dette er et kontroversielt kapittel i historien om Barry Goldwater og må adresseres.

Goldwater var nemlig en av seks republikanere som stemte imot Loven om borgerrettigheter av 1964 (Civil Rights Act). Mange demonstrerte mot Goldwater, og Martin Luther King frarådet velgere å stemme på ham. Som salt i såret fikk Goldwater et uønsket klapp på skulderen fra lederen for det rasistiske Ku Klux Klan – og tankene går fort til nyere tid og den tidligere KKK-lederen David Duke som uttalte at Donald Trump var “the best of the lot” i nominasjonskampen (hvorpå en famlende Trump forsøkte å overbevise TV-seere om at denne Duke var en han ikke hadde hørt om).

Støtten gjør verken Goldwater eller Trump til rasister, og særlig i Goldwaters tilfelle er det viktig å forstå hva motstanden mot Borgerrettighetsloven var forankret i. Som nevnt var Goldwater ekstremt opptatt av at den amerikanske grunnloven ble fulgt, og han så loven av 1964 som grunnlovsstridig.

Han utdypet dette i The Conscience of a Conservative (1960), den ghostwritede boken som ble en uventet salgssuksess og gjorde Goldwater til et kjent navn, med at grunnloven trekker en tydelig linje mellom føderal jurisdiksjon og statlig jurisdiksjon. Dette for å hindre oppsamling av makt hos en sentral stat. Stadig kritiserte Goldwater både det demokratiske og det republikanske partiet for ikke å respekterte statenes rettigheter, også fordi lokale problemer løses best av direkte berørte.

Selv om han ville overlate spørsmålet om segregering i skoler til statene, anså han en sosial og kulturell endring som ønskelig. Men ødelagte institusjoner bør forbedres gjennom utdanning og overbevisning. Personlig var senatoren sterkt imot rasediskriminering. I nevnte bok skrev Goldwater:

”I believe that it is both wise and just for negro children to attend the same schools as whites, and that to deny them this opportunity carries with it strong implications of inferiority.”

Goldwater tydeliggjorde for offentligheten at diskrimineringen var moralsk gal og dårlig for økonomien, og han var klar på at hans løsning var tidkrevende. Men han var overbevist om at den ville nå frem til slutt. Så kan man innvende at Goldwater var naiv, for dogmatisk eller rett og slett bare på feil side av historien. At han var rasist finnes det imidlertid ikke grunnlag for å hevde.

Texaneren Lyndon B. Johnson, som hadde stemt ned ethvert forslag om borgerrettighetslover helt frem til 1957, ble mannen som skrev inn loven.

Økonomisk frihet og åndelig utvikling

Økonomisk-politisk var Goldwater liberalist. Han mente at mennesket ikke er politisk fritt med mindre det også er økonomisk fritt (og omvendt). Eiendom og frihet er uatskillelige størrelser. Statens krav på samfunnets velstand må defineres ut fra individets eiendomsrett, og Goldwater mente at det i ingen av de to partiene foregikk seriøse diskusjoner om statens legitime funksjoner.

”We have been persuaded that the government has an unlimited claim on the wealth of the people, and that the only pertinent question is what portion of its claim the government should exercise.”

Samtidig så han at det er venstresiden, og ikke konservative, som er besatt av det materielle aspektet. Menneskets utvikling foregår også på et spirituelt plan, insisterte Goldwater, og denne er det mennesket selv og ikke staten som har ansvar for.

Og, som var et spesielt viktig element i Goldwaters konservatisme: Mennesket skal ikke betraktes som del av en udifferensiert masse. Det vil være å overlevere mennesket til det ”ultimate slaveri”.

Velferdsstaten som sosialistisk instrument

Da The Conscience of a Conservative ble skrevet var ikke lenger sosialisering av produksjonsmidlene hovedtrusselen mot frihet. Velstandsvekst og høy levestandard hadde fjernet ”proletariatets” incentiv for å reise seg mot kapitalistene. Goldwater mente imidlertid at kollektivistenes endelige mål – at individet underkaster seg statsmakten – fremdeles ikke var forlatt, men at det nye foretrukne instrumentet var velferdsstaten.

Å ankomme sosialisme via nasjonalisering av produksjonsmidler har vist seg vanskelig, siden ondene tydeliggjør seg umiddelbart. Nasjonalisering møter derfor sterk motstand. Men å innføre sosialisme via velferdsstaten vil foregå skjult og gradvis fordi politikere kjøper stemmer ved å love ”gratis” skole, ”gratis” bolig og ”gratis” sykehjelp. Privat eiendom kan konfiskeres like effektivt gjennom skatt som ekspropriering, advarte Goldwater.

En ekspanderende velferdsstats farligste egenskap er at den forvandler individer, uten at de selv merker det, fra arbeidsomme, selvhjulpne og åndelige vesener til avhengige dyr. Goldwater mente derfor at velferd skal være et privat anliggende, overlatt til kirker, private sykehus, religiøse organisasjoner og lokale, veldedige organisasjoner.

Det er likevel ikke utenkelig at offentlig involvering skulle vise seg nødvendig. Men da må det gjøres av lokale og statlige myndigheter som ikke er i stand til å akkumulere massiv politisk makt, og som får sitt mandat av velgere som best kjenner de lokale forhold.

Trumps isolasjonisme

Nærmest den økonomiske liberalismen til Goldwater i dagens GOP, står partiets libertarianere som Ron Paul. Men disse vil, i likhet med Donald Trump (som riktig nok er langt unna å være noen libertarianer), ofte havne i konflikt med Goldwaters konservatisme i utenrikspolitiske spørsmål.

Tea Party og brorparten av amerikanske libertarianere er isolasjonister og krever at USA skal si opp jobben som verdens politimann. Uroen i verden tolker de, stort sett, som et resultat av amerikansk innblanding i konflikter i land USA ikke har interesser i. Det er i dette tankelandskapet vi også finner Trump.

Mens Mitt Romney, John McCain og andre konservative angriper dagens russiske regimes ønske om å skape kaos i Europa, deres drap på egne journalister, og bombing av moderate opprørsgrupper i Syria, trekker Donald Trump på skuldrene. Han ser i stedet muligheter for å samarbeide med Vladimir Putin, en mann Trump anser som en god leder. I et nylig intervju med Fox’ Bill O’Reilly besvarte Trump programlederens kommentar om at Putin er en ”killer”, med at det er det mange som er, og man ikke må tro at USA er så uskyldig.

Mange mener Vesten befinner seg i en ny kald krig med bjørnen i øst. På sekstitallet argumenterte Goldwater for at et fritt samfunn ikke bare er avhengig av hvilke frihetsmaksimerende institusjoner man har internt i et land, men også hva som skjer i andre deler av verden. Sovjetunionen var en eksistensiell trussel for USA og utfallet av den kalde krigen var ikke gitt:

”Our enemies have understood the nature of the conflict, and we have not. They are determined to win the conflict, and we are not.”

Goldwater og kommunistene

USA førte fred, mens Sovjetunionen førte krig. Det var ikke kun fred USA måtte søke, som man like gjerne kan oppnå med overgivelse, men seier over kommunismen. Goldwater var, akkurat som tidligere generalsekretær i NATO Anders Fogh Rasmussen er den dag i dag, påpasselig med å ikke overvurdere USAs allianser (deriblant NATO).

Også FN var en organisasjon Goldwater ikke knyttet stor tillit til. Kommunistene hadde plass i sikkerhetsorganet (i tillegg til å være sterkt representert i FNs generalforsamling), og Sovjetunionens vetomakt gjorde det mulig for dem å blokkere handlinger som var i strid med deres interesser.

Goldwater hadde i det hele tatt ingen tro på å forhandle med kommunistene. Som i dag, var det tydelig at russerne er akkurat så aggressive som USA tillater dem å være. Kommunistene så forhandlinger på en annen måte enn amerikanske ledere gjorde, og brukte disse kun som et instrument i politisk krigføring der de kunne kreve stadig mer.

Fiskalkonservative Goldwater var ikke tilhenger av å ”økonomisere” når det kom til landets sikkerhet. Kostbare programmer måtte på plass. For som Goldwater er mest kjent for å ha sagt: “Extremism in defense of liberty is no vice. Moderation in pursuit of justice is no virtue.” Dette i sterk kontrast til Donald Trumps tilnærming til Russland. Selv om Putin ikke er Nikita Khrusjtsjov, er han like fullt en autokrat verdens supermakt bør ha en dyp mistro til.

Etter Barry Goldwaters tid gis fremdeles lip-service til innsiktene fra den konservative grenen han populariserte, og jeg betviler ikke at en politiker som Ted Cruz deler de samme sentimentene som Goldwater. Men republikanernes retorikk har ikke i overveldende grad definert partiets praktiske politikk. Det er synd, og det er foreløpig lite som tyder på at Goldwaters arv vil oppsøkes av partiets ledelse i løpet av de fire neste årene.

2 Trackbacks / Pingbacks

  1. I hjertet av alt-right – Waghorn
  2. I hjertet av alt-right - Minerva

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*