Ideologien som rommer alt og ingenting

Det er riktig at en nyliberalisme med relativt meningsfull definisjon har eksistert. Men det er 80 år siden.

Filosof Arne Johan Vetlesen (Klassekampen 22. november) og historiker Ola Innset (Klassekampen 23. november) kommenterer min kritikk av hvordan betegnelsen «nyliberalisme» i dag blir brukt. Mitt innlegg «Nyliberalismens fødsel» gjenga i grove trekk samtalene fra Walter Lippmann-kollokviet i Paris i 1938, hvor en gruppe liberale tenkere først ga innhold til «nyliberalisme». I samme tekst problematiserte jeg den senere anvendelsen av ordet, blant annet av Vetlesen, det vil si som en merkelapp på nærmest alle negative utviklingstrekk i samfunnet.

Nyliberalisme har ifølge Vetlesen vært et «prosjekt for å svekke kollektive strukturer», og han mener jeg gjør debatten til en «begrepsmessig affære slik at de samfunnsmessige realitetene blir liggende i mørke». Men en forutsetning for å kunne kaste lys over «realitetene» er at vi taler samme språk. Skal vi diskutere nyliberalisme som negativt eller positivt fenomen, fordrer det en felles forståelse av hva «nyliberalisme» er.

Her er Innset tydeligere i både tanke og skrift. Uten at han dermed har en god forståelse av hva det nyliberale prosjektet i 1938 gikk ut på. Skal man tro Innset, har nyliberalisme hele veien handlet om å bruke staten «aktivt for å organisere samfunnet etter markedsprinsipper», selve «kronideen fra mellomkrigstida». Han hevder også at det var en like høyt prioritert oppgave å angripe utjevning av sosiale forskjeller, som det var å revidere den gamle liberalismen. Hvor har Innset dette fra?

Til det første: I dag er fri prisdannelse helt ukontroversielt. Det er imidlertid viktig å huske at mellomkrigstidens autoritære sosialisme ikke handlet om formueskatt eller motstand mot «velferdsprofitt». Sosialister gikk inn for å nasjonalisere industrier og ovenfra-og-ned-administrering av økonomien etter krigsmodellen med diktatoriske fullmakter, rasjonering og pris- og lønnsreguleringer. Det Walter Lippmann kalte «kollektiv tvangsdirigering».

Planøkonomer var overbevist om at krigsmodellen for økonomisk organisering ville fungere i fredstid, som alternativ til markedsøkonomien. Det liberalistene forsto, derimot, er at slike systemer ender i kaos. Ikke bare som følge av makten som konsentreres i statsapparatet. Men også fordi planøkonomene overså hvor effektivt priser kommuniserer informasjon til deltakerne i markedet om endringer i forhold og behov som må dekkes. Jo stivere priser, desto dårligere utfører de denne jobben.

Derfor så mellomkrigstidens nyliberalister det som essensielt å utnytte prismekanismen fremfor å søke å erstatte den. Spesielt i en stor og kompleks økonomi der det er umulig for en gruppe byråkrater å oppnå full oversikt og raskt sende ut kommandoer fra sentrum.

Men tanken var aldri at staten skal brukes «i ‘prismekanismens’ tjeneste», som Innset kaller det. Statens oppgave er, i den liberale tradisjonen, å beskytte eiendom, sørge for at kontrakter overholdes, og – spesielt for dem som kalte seg nyliberalister – forebygge monopol- og kartelldannelse. Sagt annerledes skal staten håndheve generelle spilleregler som gjør vilkårlige statlige inngrep unødvendig.

Til det andre: Det er riktig at liberalister med og uten prefikset «ny» er og har vært opptatt av at verdier må skapes før de omfordeles. Men en sterk motivasjonskraft for møtet i 1938 var nettopp den gamle liberalismens neglisjering av sosiale problemer og mennesker som ble skadelidende av industrialiseringens raske økonomiske fremskritt.

Under kollokviets siste dag presenterte Lippmann en oppsummering av liberalismens nye agenda. Her vil en ikke finne «motstand mot sosial utjevning» i noen av punktene. I stedet fremheves viktigheten av prismekanismen, et juridisk rammeverk rundt den frie utviklingen av økonomiske aktiviteter, og fordeling av midler fra nasjonalinntekten til kollektive formål – som forsvar, sosialtjenester, utdanning og forskning.

Det er mulig Innset sikter til at nyliberalistene var sterkt imot forsøk på å etterstrebe resultatlikhet, og det vil han naturlig nok ha helt rett i. Det vil kreve en diktatorisk stat. Men det å lindre nød, sørge for økonomiske sikkerhetsnett og tilrettelegge for mulighetslikhet, var noe teoretikerne anså som viktige statlige oppgaver.

For øvrig er jeg enig med Innset i at det viktige spørsmålet ikke er hvorvidt staten skal kunne gripe inn i økonomien, men hvordan. Noe det også, helt eksplisitt, var for de fleste deltakerne på Lippmann-kollokviet. Synet på statens rolle og sosiale problemer var langt mer sammensatt blant 1938s nyliberalister enn det Innset gir inntrykk av.

(Innlegget ble først publisert i Klassekampen 27. november)

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*