Hykleriske, fruktjusdrikkende, yoga-praktiserende sosialister med skjegg og sandaler

George Orwells underholdende karakterisering av middelklassesosialister er kanskje ikke blant det viktigste han har skrevet. Men heller ikke uviktig.

Det er betegnende for tiden vi lever i at forfatteren George Orwell ofte hentes frem for sine klarsynte innsikter om krypende autoritære systemer, som ingen siden har evnet å gi en bedre formulering.

Et ferskt eksempel: I sosiale medier og spalter har forskjellige mediepersonligheter gått berserk over en 16-åring med MAGA-caps, fordi han øyensynlig smiler selvtilfreds i et opptak. I dystopien 1984 (1949), om det totalitære storebrorsamfunn, skriver Orwell:

In any case, to wear an improper expression on your face … was itself a punishable offense. There was even a word for it in Newspeak: facecrime, it was called.

I USA vokser det frem en stadig mer bisarr og ytterliggående venstreside. (Og joda, selvsagt er det strømninger også i andre leirer som sliter på samfunnslimet.) Uspiselige politikere som Elizabeth Warren og Nancy Pelosi og himmelropende kunnskapsløse politikere som Alexandria Ocasio-Cortez – hvorav alle har hoppet på den identitetspolitiske kjerra – er personligheter det demokratiske partiet, med hjelp fra pressen, har valgt å løfte inn i hovedstrømmen. Personligheter som deler med den sittende president, at de vanskelig kan kalles samlende.

Selv om det isolert sett ikke er av interesse for høyresiden at venstresidens politikere oppnår bred appell, bør det være et generelt ønske om å kunne føre normale, faktabaserte diskusjoner. Ordskiftet slik det ser ut i dag – dominert av blant annet et statsoverhode som uanstrengt og uten stans lyver, og en voksende stjerne på venstresiden som mener det er viktigere å ha moralsk rett enn å si ting som er faktisk riktig – gjør meningsutveksling fånyttes.

Et korrektiv til retningen den amerikanske venstresiden beveger seg i (og som vi ser tendenser til også her) må komme fra venstresiden selv. Slik Orwell i sin tid forsøkte å være et korrektiv til britiske sosialister, deriblant marxister og skjeggete, fruktjusdrikkende hipstere.

I 1937 utga Orwell boken The Road to Wigan Pier. Her deler han sine observasjoner fra det beinharde livet i Nord-Englands deprimerte industriområder. I Lancashire og Yorkshire levde han tett på fattige arbeidere og ble med dem ned i kullgruvene.

Skildringene er høyst lesverdige, men ikke tema her. I Wigan Piers andre halvdel angriper Orwell den venstreintellektuelle middelklassen. Forleggeren var ikke forberedt på disse kapitlene, og nektet først å inkludere dem i boken. Heldigvis ble det en kamp forleggeren tapte.

Orwell selv kom fra øvre middelklasse, og ble tidlig bevisst klasseskillene. Som da han ikke lenger fikk leke med rørleggerens barn, fordi de luktet vondt og hadde vulgære aksenter. Tross trekkene han deler med klassiske liberalister, var Orwell selverklært sosialist. Avskyen han næret for sosialister fra samme samfunnssjikt er i så måte interessant.

Middelklassesosialister, bemerket Orwell, hadde idealisert arbeiderklassen så lenge at de ikke forsto den. For eksempel: Siden arbeiderklassen var skitten, snakket middelklassesosialister om hvor naturlig og sunt skitt er, og om at renhet i beste fall er luksus. Uten å innse at dette styrket fordommen om at arbeiderklassen er skitten av eget valg og ikke av nødvendighet. De med tilgang til bad, ønsket naturligvis å vaske seg.

It is a pity that those who idealize the working class so often think it necessary to praise every working-class characteristic and therefore to pretend that dirtiness is somehow meritorious in itself.

Å avfeie middelklassen som snobbete, var ikke forfatterens formål. Orwell ønsket å forstå hvordan en klasse ser ut i øynene på en annen. Som ung sosialist, kunne Orwell lide for arbeiderklassen på avstand – men innrømmer å ha hatet og foraktet den om arbeiderne kom for nær: De stinket! Etter å ha tilbragt mye tid med arbeidere, ble han kvitt den fysiske vemmelsen. Intim omgang med arbeidere var imidlertid ikke noe andre sosialister fra middelklassen var særlig interessert i.

I have known numbers of bourgeois Socialists, I have listened by the hour to their tirades against their own class, and yet never, not even once, have I met one who had picked up proletarian table-manners. Yet, after all, why not? Why should a man who thinks all virtue resides in the proletariat still take such pains to drink his soup silently? It can only be because in his heart he feels that proletarian manners are disgusting. So you see he is still responding to the training of his childhood, when he was taught to hate, fear, and despise the working class.

Mange middelklassesosialister var ikke egentlig opptatt av de forhold arbeiderklassen levde under. Deres hat mot kapitalismen handlet mer om et system de opplevde som kaotisk.

Sosialistene var gjerne snobber. Den typiske sosialisten så på ingen måte ut som en arbeider. Han var en mann i hvitkragejobb eller avholdsmann «often with vegetarian leanings». Orwell fant også urovekkende mange skrullinger, cranks, på sosialistenes møteplasser. Sosialismen, i den formen den ble presentert, appellerte hovedsakelig til «unsatisfactory or even inhuman types».

Sosialismen hadde et image-problem, og det måtte adresseres: «As with the Christian religion, the worst advertisement for Socialism is its adherents.»

Blant dem som ble graviterte mot sosialismen, identifiserte Orwell

the foaming denouncers of the bourgeoisie, and the more-water-in-your-beer reformers of whom [George Bernard] Shaw is the prototype, and the astute young social-literary climbers who are Communists now, as they will be Fascists five years hence, because it is all the go, and all that dreary tribe of high-minded women and sandal-wearers and bearded fruit-juice drinkers who come nocking towards the smell of ‘progress’ like bluebottles to a dead cat.

Man kunne få inntrykk av at de enkle ordene «sosialisme» og «kommunisme» trakk, med magnetisk styrke, til seg

every fruit-juice drinker, nudist, sandal-wearer, sex-maniac, Quaker, ‘Nature Cure’ quack, pacifist, and feminist in England.

Spesielt sterk avsky hadde Orwell for marxister. I den vanlige arbeideren så han en mer ekte sosialist enn i den ortodokse marxisten: Arbeideren husker, som ofte er glemt av andre sosialister, at sosialisme handler om rettferdighet og anstendighet. Marxister, som glisende fortalte ham om sosialismen som ville komme av seg selv gjennom den mystiske prosessen «historisk nødvendighet», hadde Orwell ingen sans for.

Sometimes I look at a Socialist – the intellectual, tract-writing type of Socialist, with his pullover, his fuzzy hair, and his Marxian quotation – and wonder what the devil his motive really is. It is often difficult to believe that it is a love of anybody, especially of the working class, from whom he is of all people the furthest removed.

Sosialistbevegelsen, insisterte han, kan ikke bestå av en gjeng dialektiske materialister som med sjargongen «klassebevissthet», «ekspropriering av ekspropriatørene» og «proletarisk solidaritet», frastøter mer enn de inspirerer vanlige mennesker.

For middelklassesosialister handlet ikke revolusjoner om massenes kamp, men om smarte folks mulighet til å tvinge reformer på alle andre. Fattigdom ønsket de å avskaffe ovenfra og ned, gjerne med vold. Slike forestillinger gjør at den intellektuelle ender opp med å dyrke «store» menn, advarte Orwell. Appetitten på diktaturer, det være fascistiske eller kommunistiske, vekkes.

Noen beskrivelser får det til å virke som om tiden nærmest har stått stille. Da jeg leste Wigan Pier for et par år siden, ble jeg overrasket over det høye hipsternivået blant mellomkrigstidens sosialister. I en passasje skriver forfatteren tydelig frustrert:

If only the sandals and the pistachio-coloured shirts could be put in a pile and burnt, and every vegetarian, teetotaller, and creeping Jesus sent home to Welwyn Garden City to do his yoga exercises quietly!

Fascismens fremmarsj tilskrev Orwell «largely the fault of Socialists themselves». Delvis som følge av den kommunistiske taktikken med å sabotere demokratier og slik sage over grenen de sitter på. Delvis fordi sosialister ikke har klart å presentere saken sin på en god nok måte.

I dag er ingen storkrig i vente. Likefullt befinner vi oss i en svært urolig tid, med identitetspolitikere som forgifter samfunnsdebatten og hakker løs på liberale institusjoner.

Politiske bevegelser som ikke er tidlig ute med å korrigere sine mest ekstreme fraksjoner, kan ende opp med å spise seg selv. Etter å ha gjort nok ugagn vil også dagens mest radikale uttrykk implodere. Men dette skjer først når kritikerne blant deres egne våkner.

Skal vi tilbake til en slags normal, krever det at konservative fortsetter å avvise intellektuelle allianser med alt-rightere som Pat Buchanan og Jared Taylor og populister som Steve Bannon. Og det krever at liberale sosialdemokrater setter foten ned for illiberale venstreekstremister, og sier at nok er nok.

(Og de må gjerne la seg inspirere av Orwells fargerike utskjellinger i prosessen.)

Bli førstemann til å kommentere

Legg igjen en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*