Hvorfor det gikk så galt

Kommunismen var ideologien som drømte om å skape det klasseløse paradis på jord. I stedet skapte det en ny form for klassesamfunn som var nådeløst totalitært på det verste og undertrykkende autoritært på det beste.

The Rise and Fall of Communism
Archie Brown
Vintage, 2009

The Rise and Fall of Communism forteller historien om kommunismens vekst og fall i det tjuende århundre.

Boka er skrevet av Archie Brown, som er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitet i Oxford. Den er resultatet av førti år med studier av kommunismen, inkludert utallige besøk til kommunistiske land og samtaler med kommunister.

Kommunisme er ideen om et fremtidig samfunn hvor alle er frie fra tvang og undertrykkelse og hvor alt eies i fellesskap. Ideen om kommunisme er gammel. Trolig oppstod den allerede i de første jordbrukssamfunnene, som en reaksjon på de sosiale og økonomiske ulikhetene som vokste frem der.

Den moderne religionen/ideologien kommunisme, det vil si «marxisme-leninisme», vokste frem i det kapitalistiske og industrialiserte Vest-Europa på midten av 1800-tallet. Den fremste kommunistiske profeten/ideologen var Karl Marx, som ble født i den lille byen Trier i dagens Tyskland.

Marx koblet den gamle ideen om kommunisme med sine egne ideer om historisk utvikling og klassekamp. På Marx’ tid var det vanlig å se på historien som en utvikling i stadier. Marx mente Europa hadde vært gjennom fire historiske stadier. Hvert stadium, bortsett fra det første, var basert på en uforsonlig klassekamp mellom en herskende klasse og klassene den hersket over.

Det første stadiet, ur-kommunismen, var et klasseløst samfunn basert på jakt og sanking. Menneskene levde sammen i små egalitære grupper, hadde få eiendeler og delte all produksjon med hverandre. Det fantes ingen stat, ingen sosiale klasser og ingen eiendomsrett.

Det andre stadiet, antikkens slavesamfunn, var et klassesamfunn basert på slavekraft. Den sentrale klassekampen var mellom slaveeiere, som styrte staten og eide alle produksjonsmidler (land og slaver), og slaver, som var eid av slaveeierne.

Det tredje stadiet, middelalderens føydalsamfunn, var et klassesamfunn basert på livegenskap. Den sentrale klassekampen var mellom føydalherrene (konge, adel og geistlige), som styrte staten og eide alle produksjonsmidler (land og livegne bønder), og livegne bønder, som måtte arbeide på føydalherrenes land.

Det fjerde stadiet, kapitalismen, var et klassesamfunn basert på industri og kapitalistisk produksjon. Den sentrale klassekampen var mellom borgerskapet, som styrte staten gjennom det liberale demokratiet («borgerlig demokrati», som Marx kalte det) og eide alle produksjonsmidler (kapital) gjennom privat eiendomsrett, og arbeidere, som solgte sin arbeidskraft til borgerskapet.

Marx mente kapitalismen var en forbedring fra føydalsamfunnet og han beundret den enorme velstandsøkningen som den kapitalistiske produksjonen førte til.

Den historiske utviklingen fra et stadium til et annet ble, ifølge Marx, styrt av et sett med «historisk-materialistiske» lover. Disse lovene viste at når kapitalismen nådde et bestemt utviklingsnivå, ville den undertrykte klassen (arbeiderne) gjøre opprør mot den undertrykkende klassen (borgerskapet) og innføre det femte og siste stadiet i samfunnets utvikling: kommunismen.

Marx skilte mellom to faser i kommunismen. Først en lavere fase (som Lenin kalte «sosialisme»), hvor arbeiderne har tatt statsmakten fra borgerskapet. Under dette «proletariatets diktatur» vil arbeiderne bruke staten til å renske ut borgerskapet, avskaffe den private eiendomsretten og ekspropriere privateide produksjonsmidler. I denne midlertidige fasen vil det fortsatt være forskjeller, men i langt mindre grad enn under kapitalismen.

Når arbeiderklassen har lykkes med å renske bort borgerskapet, avskaffe den private eiendomsretten og ekspropriere alle privateide produksjonsmidler, vil samfunnet bli et egalitært overflodssamfunn der alle vil «yte etter evne og få etter behov».  Det vil ikke lenger finnes en herskende klasse som undertrykker og utnytter andre klasser, og dermed vil staten være overflødig og «svinne hen». Dette er kommunismens høyere fase (som Lenin kalte «kommunisme»).

Marx mente at arbeidernes revolusjon ville komme av seg selv, nærmest som en naturlov, i de mest utviklede kapitalistiske landene. Han tenkte på USA og de liberale demokratiene i Vest-Europa.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde det fortsatt ikke kommet noen revolusjon i disse landene og arbeiderklassen virket lite villig til å gjennomføre den. Mange marxister, deriblant den russiske revolusjonære Lenin, mente at en gruppe profesjonelle revolusjonære måtte ta saken i egne hender og gjennomføre revolusjonen på arbeiderklassens vegne.

Og det var nettopp det som skjedde i Russland i november 1917, da det russiske kommunistpartiet (bolsjevikene) ledet av Lenin gjennomførte et statskupp mot den midlertidige regjeringen ledet av Aleksandr Kerenskij som tidligere på året hadde avsatt den upopulære tsaren. 

Statskuppet førte Russland inn i en blodig borgerkrig som kostet rundt ti millioner mennesker livet. I 1922 gikk kommunistene seirende ut av borgerkrigen og opprettet den første kommunistiske staten, Sovjetunionen.

Sovjetunionen ble en sosialistisk ettpartistat hvor lederne var fanatiske tilhengere av læren til Marx og Lenin. For å komme til kommunismen måtte alle elementer av de tidligere stadiene, føydalsamfunnet og kapitalismen, renskes ut. All privateid industri, bankvesen og land ble ekspropriert. Alle klassefiender og motstandere av revolusjonen ble forfulgt, sendt i arbeidsleirer eller henrettet.

I den kommunistiske staten var det et formelt maktskille mellom statsmaktene. Den utøvende makten var hos kommissærene og ministeriene. Den lovgivende makten var hos sovjetene. Den dømmende makten var hos domstolene.

Den var likevel kommunistpartiet som satt med all makt. Kommunistpartiet var eneste tillatte parti i sovjetene og alle lovforslag var på forhånd godkjent av den øverste ledelsen i kommunistpartiet. Det var kommunistpartiet som utpekte alle kommissærer og kommissærene utøvet alltid politikken som kommunistpartiet bestemte. Kommunistpartiet utpekte og avsatte alle dommere og domstolene dømte alltid i tråd med den politiske viljen til kommunistpartiet.

Den øverste ledelsen i kommunistpartiet hadde dessuten kontroll over det hemmelige politiet. I begynnelsen ble det hemmelige politiet brukt til å forfølge og utrydde klassefiender og motstandere av revolusjonen. Senere, ikke minst under den store terroren i 1936-1938, brukte Stalin det hemmelige politiet til å forfølge og henrette politiske motstandere.

Sovjetunionen ble et ideologisk fyrtårn for kommunistiske bevegelser verden over, men det var først etter andre verdenskrig at kommunismen som politisk system spredte seg til resten av verden.

I Øst-Europa ble det innførte kommunistiske systemer i hele åtte land. I tre land tok nasjonale kommunister makten helt på egenhånd:

  • Jugoslavia (1943-1992)
  • Albania (1946-1992)
  • Tsjekkoslovakia (1948-1990)

I fem land tok nasjonale kommunister makten med politisk og militær støtte fra Sovjetunionen:

  • Bulgaria (1946-1990)
  • Polen (1947-1989)
  • Romania (1947-1989)
  • Ungarn (1949-1989)
  • Øst-Tyskland (1949-1990)

I Asia ble det innført kommunistiske systemer i fem land:

  • Nord-Vietnam (1945-1976)
  • Nord-Korea (1948-)
  • Kina (1949-)
  • Laos (1975-)
  • Sør-Vietnam (1975-1976)
  • Vietnam (1976-)
  • Kambodsja (1979-1989?)

I Amerika ble det innført kommunistisk system i bare ett land, Kuba (1961-). I Afrika var det flere kommunistiske bevegelser, men ingen afrikanske land innførte kommunistisk system, slik som Brown definerer det.

I alle disse landene drømte kommunistene om å frembringe Marx’ visjon om det klasseløse samfunn hvor alle er frie fra tvang og undertrykkelse. I samtlige tilfeller skapte de i stedet en ny form for klassesamfunn der en ny politisk klasse, eliten i kommunistpartiet, brukte staten til å herske over alle andre klasser.

The idea of building communism, a society in which the state would have withered away, turned out to be a dangerous illusion. What was built instead was Communism, an oppressive party-state which was authoritarian at best, and ruthlessly totalitarian at worst.

På sitt verste var kommunismen et totalitært og morderisk skrekkvelde, hvor millioner av mennesker ble drept i voldsomme klasseutrenskninger, umenneskelige arbeidsleirer, politisk styrte sultkatastrofer og politiske utrenskninger. Det gjør vondt å lese om de vanvittige grusomhetene som ble gjort i Sovjetunionen under Stalin, Kina under Mao og Kambodsja under Pol Pot. 

På sitt beste var kommunismen «bare» et undertrykkende og autoritært klassesamfunn. Det gjaldt for eksempel Sovjetunionen under Nikita Khrusjtsjov, Kina under Deng Xiaoping og Kuba under Castro.

Hvorfor gikk det så galt med det kommunistiske prosjektet? Hvorfor endte alle forsøk opp som autoritære og undertrykkende klassesamfunn, samfunn som ofte var verre enn de kommunistene ønsket seg vekk fra? Brown peker på flere alvorlige problemer med kommunismen som politisk system.

Det første og viktigste problemet var de politiske institusjonene. Kommunistpartiet hadde monopol på politisk makt. Alle viktige beslutninger og utnevnelser – på sentralt, regionalt og lokalt nivå – ble gjort av kommunistpartiet. Det fantes ingen reell maktfordeling mellom statsmaktene, slik vi kjenner den i liberale demokratier. Kommunistpartiet hadde politisk kontroll over både den utøvende makt, den lovgivende makt og den dømmende makt.

Beslutninger i kommunistpartiet ble gjort etter prinsippet om «demokratisk sentralisme». Det var mulig å diskutere en sak internt i et partiorgan, men når flertallet fattet vedtak, hadde alle underordnende organer plikt til å følge opp vedtaket.

Kommunistpartiets maktmonopol sammen med prinsippet om «demokratisk sentralisme» ga enorme mengder med politisk makt til de øverste organene i kommunistpartiet, ikke minst til politbyrået (kommunistpartiets utøvende organ) og sentralkomiteen (kommunistpartiets sentralstyre). Det er ikke uten grunn at alle kommunistiske stater var enten oligarkier eller diktaturer.

Det andre problemet var de økonomiske institusjonene. I kommunistiske stater var privat eiendomsrett forbudt og «fellesskapet» (les: staten) det eneste som lovlig kunne starte, eie og drive virksomheter. De statlige eide virksomhetene var igjen under politisk kontroll av kommunistpartiet. Dermed var kommunistpartiet i praksis eneste arbeidsgiver. Den som var uforsiktig og havnet i unåde hos den lokale kommunistbossen, risikerte å miste jobb, goder og i verste fall livet.  

I kommunistiske stater var planøkonomi og ikke markedsøkonomi den dominerende formen for økonomisk produksjon. Alle produsenter var som nevnt eid av staten og underlagt et ministeri. Hvilke varer og tjenester som skulle produseres, og i hvilke kvanta og kvalitet, ble ikke bestemt av produsentene selv (som svar på etterspørsel i markedet), men av kommissærer i ministeriet. Kommisærene var igjen politisk utnevnt av ledelsen i kommunistpartiet.

Produsentene økte ikke produksjonen og/eller økte prisene hvis etterspørselen var større enn tilbudet, og de reduserte ikke produksjonen og/eller senket prisene dersom etterspørselen var mindre enn tilbudet. Det eneste produsentene brydde seg om var å nå produksjonsmålet som ble bestemt av kommissæren i ministeriet, og det målet var sjelden i samsvar med den faktiske etterspørselen på markedet. Det førte til en kronisk mangel på de fleste varer og tjenester. Det var ikke uvanlig å stå i kø i timevis for sikre seg vanlige varer som brød og melk.

Det tredje problemet var mangelen på ukrenkelige rettigheter som beskytter enkeltindivider mot vilkårlig inngrep fra staten, slik vi kjenner det fra våre liberale demokratier. Det var ingen ytringsfrihet, ingen foreningsfrihet (frie fagforeninger var forbudt), ingen likhet for loven og ingen rettssikkerhet. Domstolene var, som alt annet i kommunistiske samfunn, politisk styrt av kommunistpartiet. Kommunistpartiets vilje var alltid hevet over loven.

Marx var svært opptatt av frihet, men for ham handlet ikke frihet om å opprette institusjoner som beskyttet enkeltindivider mot overgrep fra staten. For ham handlet frihet om å frigjøre de undertrykte klassene ved å gjøre slutt på klassesamfunnet.

Karl Marx sincerely believed that under communism – the future society of his imagination which he saw as an inevitable, and ultimate stage of human development – people would live more freely than ever before.  Yet his vision of the universal liberation of humankind did not include any safeguards for individual liberty.

En populær marxistisk forklaring på hvorfor det gikk så galt, er at landene hvor revolusjonen skjedde ikke var klare for kommunisme. Landene hadde rett og slett ikke kommet langt nok i den kapitalistiske utviklingen. Marx var tydelig på at en lengre periode med kapitalismen var helt nødvendig for at kommunismen kunne finne sted. Bare med de enorme produksjonskreftene som kapitalismen skapte, var det mulig å skape et klasseløst overflodssamfunn der alle kunne «yte etter evne og få etter behov».

I det tjuende århundre var kommunisme den største faren mot kapitalismen og det liberale demokratiet. På starten av 1980-tallet fantes det seksten kommunistiske land i verden, men på slutten av samme tiår begynte det kommunistiske prosjektet å falle sammen. I årene 1989-1990 falt de kommunistiske regimene i Øst-Europa, og året etter, i 1991, gikk selveste Sovjetunionen i oppløsning.

I dag er det bare fem selverklærte kommunistiske stater igjen i verden: Kina, Nord-Korea, Vietnam, Laos og Kuba. Og nesten alle har beveget seg bort fra sentrale faktorer i kommunismen. For eksempel har Kina fortsatt kommunistiske politiske institusjoner, ved at kommunistpartiet har monopol på politisk makt og beslutninger tas gjennom demokratisk sentralisme, men ikke lenger kommunistiske økonomiske institusjoner, med stor grad av privat eierskap av produksjonsmidlene og markedsøkonomi.

I dag er ikke kommunismen lenger den største politiske trusselen mot kapitalismen og det liberale demokratiet, men mange av kommunismens ideer lever videre i andre politiske ideologier. For eksempel ser det ut som om flere av marxismens tanker lever videre i identitetspolitiske bevegelser.

Browns bok en viktig påminnelse på hva slags ufrie og undertrykkende samfunn som kommunismen – og andre anti-liberale ideologier hvor mye makt blir samlet i få hender – fører til. Den burde være obligatoriske lesing for alle politisk interesserte, ikke minst dem som fortsatt tror kommunisme er løsningen på alle våre viktigste problemer.

Lars André Flaten
Bibliotekar bosatt i Oslo.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*