Fra Karl Marx til Mont Pèlerin

Etter et lengre opphold i Russland etter revolusjonen, begynte illusjonene til leninisten Max Eastman å rakne. Senere i livet endte han opp som frimarkedstilhenger og markant kritiker av kollektivistiske ideologier.

På et cocktailselskap i 1941, blir den amerikanske forfatteren Max Eastman spurt av vertinnen Freda Utley, en kjent politisk aktivist, om han til tross for utviklingen i Russland fremdeles tror på den sosialistiske ideen. Nei, svarer Eastman. Frem til dette øyeblikk var spørsmålet et han ikke hadde våget å reflektere over.[1] Selv beskriver han det avgjørende øyeblikket slik:[2]

Although I had never said this to myself, the answer came from the depths of my heart and mind. It seemed perfectly clear, once the question was boldly put, that if the socialist hypothesis were valid in general, some tiny shred of the benefits promised by it would have appeared when the Russian capitalists were expropriated and production taken over by the state, no matter how untoward the circumstances. By that time everything in Russia was worse from the standpoint of socialist ideals than it had been under the regime of the Tsar. I did not need any additional experiments such as that in Nazi Germany, or in England, or the obvious drift in other countries, to convince me.

Den intellektuelle reisen til Max Eastman er interessant. I seg selv er den ikke unik, men den gradvise utviklingen av desillusjon kan følges gjennom hans velskrevne bøker. Og oppgjøret med kommunismen er forbilledlig eksplisitt, siden Eastman ikke ønsket å ende opp som andre vestlige intellektuelle som på trygg avstand har flørtet med menneskefiendtlige ideologier. Et sted skriver han at[3]

when a person changes his mind upon a basic question, he ought to state the fact, and make the nature of the change explicit both to himself and others. Much unnecessary confusion results from the habit intellectuals have of pretending when they learn something that they knew it all along.

Han var kommunist i mange år før revolusjonen i Russland, og var redaktør for sosialistskriftene Masses og Liberator fra 1912 til 1922. I alle sine ledere i sistnevnte blad støttet Eastman uten unntak alt av Lenins og bolsjevikenes politikk mellom 1918 og 1921. I 1920 reiste Eastman til Russland som venn av den nye, røde styresmakten. Her bodde han i to år og observerte det bolsjevikiske eksperimentet på nært hold. Som redaktør av det eneste amerikanske bladet som støttet bolsjevikene fra dagen de stormet Vinterpalasset og grep makten, fikk han tilgang til bolsjevismens innerste sirkler.

Selv om det ble tydelig at marxismen var blitt en statsreligion i landet, støttet Eastman i lang tid Lenins prosjekt. Men etter Stalins overtakelse fikk Eastman føle det nye regimet på kroppen: Hans venner, de gamle bolsjevikiske offiserene under Lenin, ble henrettet etter fremtorturerte tilståelser om konspirering mot Stalin.

I både Since Lenin Died (1925) og Stalin’s Russia and the Crisis in Socialism (1940) er det Stalins motrevolusjon Eastman retter kritikken mot. Stalins diktatur var for Eastman en korrumpering av både Lenins oppnåelser og tanken om en internasjonal sosialisme med frie arbeidere. Gamle undertrykkende klasser var erstattet med en ny byråkratisk klasse, og samfunnet hadde endt opp som et totalitært byråkratisk samfunn. «Arbeiderklassen» var synonymt med kommunistpartiet. Den røde armés arrestasjoner, fengsling, voldtekter, deportering og myrderier ble kalt «frigjøring».

Et farvel til sosialismen

Stalin sultet i hjel millioner av bønder. Han kastet millioner av mennesker i konsentrasjonsleirer. Hele landsbyer ble tvunget inn i slavearbeid. Men innen Eastman utga Stalin’s Russia forsto han at Stalins totalitarisme ikke bare er en parasittisk vekst på en nasjonalisert industri – den var like mye en iboende del av nasjonaliseringsprosessen.

I motsetning til hva Marx hevdet i sin profeti visnet aldri staten bort etter sosialiseringen av produksjonsmidlene. Revolusjonen i Russland frigjorde ikke bønder og arbeidere. Allerede i 1933 var Eastman havnet i så sterk tvil om det kommunistiske eksperimentet at han sluttet å holde sovjetvennlige foredrag. Tre år senere skrev han artikkelen «The End of Socialism in Russia» og erklærte håpet om et klasseløst samfunn i Russland som dødt.

Først i Reflections on the Failure of Socialism fra 1955 tas det endelige steget. Nå forklarer Eastman hvorfor han ikke bare har forlatt Lenin (hvis personlighet han på et eller annet nivå aldri sluttet å beundre) men hele den sosialistiske ideen. Og nå som Stalin var død, ønsker han at fiendtligheten mot den inhumane atferden til kommunister ble rettet mot problemets reelle opphav og ikke bare Stalins terror: marxismen. Det å sette til side moralske standarder i klassekampen, ble født med Marx, skriver Eastman.

Marx gjorde marxister i stand til å være hensynsløse og kyniske i jakten på sitt ideal. For Marx var det gjennom blodige konflikter at samfunnet utvikler seg til en ”høyere orden”. Lenin og Trotskij mente at god sosial atferd ville bli universelt i det klasseløse samfunnet. Men så lenge man befinner seg i klassesamfunnet, er løgn og vold nødvendige verktøy. For Lenin var moral underordnet interessene for å vinne klassekampen. Basert på et slikt prinsipp kunne Lenin ta i bruk sladder og karakterdrap, i tillegg til å oppfordre til ran av banker.

Klassisk liberal

Eastmans liberalisme er av den åpne og ikke-dogmatiske sorten. «Liberal» handlet opprinnelig om økonomisk frihet, toleranse for individuelle forskjeller og skepsis til autoriteter, og han ønsket å ta begrepet tilbake. Men for ham, som for andre klassisk liberale, var liberalismen vitenskapelig, en hypotese under utvikling snarere enn en fastlåst og hellig doktrine.

Dette gjorde ham også kritisk til libertarianere som Albert Jay Nock, som han mente ikke forholder seg til de praktiske problemer mennesker støter på, og har en tilbøyelighet til å «stenge seg inne i et skap med den abstrakte sannheten».[4]

Når Eastman skriver at valget mellom kollektivisme og markedsøkonomi er et valg mellom tyranni og frihet, mener han ikke at alle former for intervensjoner i markedet automatisk er gale eller at folk som faller utenfor, ikke skal få hjelp gjennom statlige tiltak. Men som han skriver,[5]

we need no longer deceive ourselves that liberty in a human world is compatible with economic equality. Liberty means absence of external restraint.

For den tidligere sosialisten ble det tydelig at økonomi ikke kan løsrives fra de andre av menneskets politiske friheter. Marx’ samfunn for «de frie og like» er en selvmotsigelse. I økonomisk forstand kan ikke mennesker være både like og frie. Derfor må et samfunn begrense seg til en likhet som handler om likhet for loven, som er den likheten opplysningstenkerne opprinnelig var opptatt av.

En enkel overgang

Eastman ble senere del av diskusjonsforumet Mont Pelerin Society, etablert av liberale tenkere etter andre verdenskrig. Han beundret særlig to av medlemmene: Konrad Adenauer og Ludwig Erhard, de tyske politikerne som i etterkrigstiden nærmest egenhendig løftet økonomien i Vest-Tyskland gjennom liberale markedsreformer.

Av den kommunistiske journalisten Anna Louise Strong ble Eastman beskyldt for å ikke forstå hva som foregikk i Russland fordi han manglet evnen til å «tenke kollektivistisk». Samtidig anklaget den amerikanske sosialisten og forfatteren Upton Sinclair Eastman for å forflytte seg fra «en ekstrem til en annen». Men det var ikke slik Eastman selv så det. Steget fra den harde klassekampsosialismen til å forsvare frie markeder, føltes ikke langt.

Målet for Eastman, helt fra hans tidlige kommunistår – å gjøre alle mennesker så frie som mulig – endret seg aldri under denne intellektuelle reisen. For ham handlet fremdeles kampen han kjempet om frihet. Det som endret seg, var forståelsen av hvordan individuell frihet er vevd sammen med økonomisk frihet.

Hva som utgjorde fundamentet av det Eastman nå kaller «the whole bubblecastle of socialist theory»[6], er sosialisters feilaktige og lite gjennomtenkte oppfatning av menneskets natur. Ved å lese liberalistiske tenkere som F. A. Hayek, Wilhelm Röpke og Ludwig von Mises, så Eastman hvordan det konkurrerende markedet og prissystemet danner grunnlaget for reell politisk frihet uten at man glemmer å ta utgangspunkt i mennesket slik det faktisk er.

De frafalne

Verden kan ikke bli perfekt. Vi må ta utgangspunkt i hva vi har, og om vi skal unngå sterk statlig kontroll må vi akseptere ulikheten som følger med et fritt samfunn, konkluderte Eastman med. Han forble hele livet en ateist, men forklaringen på iveren etter å underkaste seg statens makt, fant han primært i svekkelsen av religion:[7]

When historians look back, I believe the fading of religious faith in this era will seem a chief explanatory factor of its madness. Men haven’t got used yet to the emptiness of the sky, and so they worship gods of clay again – what crude and bloody ones! – and believe in myths and promises of heaven on earth.

Interessant nok var også Hayek, Röpke og Mises alle fabianske sosialister (dvs. ikke sosialister av det revolusjonære men reformistiske slaget) i sin ungdom. Det er også verdt å nevne at Thomas Sowell, av mange ansett som en av nyere tids ledende konservative økonomer, tidlig i livet var marxist, og forble marxist selv som student under Milton Friedman. En jobb i staten etter fullførte studier fikk ham imidlertid på andre tanker.

Derimot er det særdeles vanskelig å komme på betydningsfulle intellektuelle som har forlatt liberalismen til fordel for sosialismen, akkurat som det er få som flykter fra kapitalistiske land og klatrer over murer og piggtrådgjerder for å entre regimer som har gjort alvor av sosialistisk politikk. Det faktum alene bør tjene som et tankekors og få flere liberale sosialister, som den unge Eastman, til å aktivt oppsøke litteraturen til liberale økonomer.

 

[1] Også Utley gikk fra et liv som aktiv i det britiske kommunistpartiet til et liv som aktiv antikommunist.

[2] Max Eastman, Reflections on the Failure of Socialism, New York: The Devin-Adair Company, 1955, s. 19.

[3] Max Eastman, Stalin’s Russia and the Crisis in Socialism, New York: W. W. Norton & Company, 1940, s. 13.

[4] Eastman, Reflections on the Failure of Socialism, s. 79

[5] Ibid., s. 32.

[6] Ibid., s. 29.

[7] Eastman, Stalin’s Russia, s. 81.

1 Trackback / Pingback

  1. Nazismen var, du gjettet det, sosialistisk – Waghorn

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*