Det frivillige slaveri

Spørsmålet som opptok 1500-tallstenkeren Etienne de La Boétie var hvorfor mennesker innfinner seg i å leve under tyranni.

Om den frivillige trelldom [Le Discours de la Servitude volontaire]
Etienne de La Boétie
Aschehoug, 1984 [1577]

Den politiske filosofen Etienne de La Boétie så forundret rundt seg i sin samtid. Frankrike hadde en konge som skar tungen ut av protestanter og brente dem på stake. Kjettere skulle identifiseres og straffes. Hugenotter fikk sin eiendom konfiskert. En sterk sensur forbød å skrive, trykke og importere publikasjoner som ikke falt Henry II i smak.

I 1548 var skattetrykket i Frankrike så belastende at det førte til stor sosial uro. Henrik II befalte feltherren Montmorency å slå ned på urolighetene. Han red inn i Bordeaux og slaktet opprørerne. De ble hengt og radbrekket, lemmene ble partert og hengt opp på påler som advarsel til andre potensielle opprørere. De som ikke ble drept, ble fanger for livstid.

Frivillig trelldom

Spørsmålet som knuget La Boétie i hans ungdom var: hvorfor finner folk seg i å leve under en tyrann? Dette diskuterer han i sitt essay Om den frivillige trelldom. En tyrann kan bare styre så lenge han har oppslutning hos befolkningen. Man kan ikke kalle det feighet, mente La Boétie, når så mange tusener, ja millioner, av mennesker stilltiende aksepterer å leve under en tyrann. Noe så stygt som villigheten i en hel befolkning til å leve i trelldom, hadde man ikke gitt noe navn.

«Beslutt dere for ikke å trelle lenger, og dere vil bli fri.»

For La Boétie skulle det være nok å lytte til fornuften. Man trenger ingen autoritet som bestemmer hvordan livet skal føres. Alle mennesker har en «kime til fornuft», men som blir undertrykket og kvelt. At noen kan være mer fornuftige enn andre, eller innehar egenskaper andre ikke eier, er ingen grunn til at man ikke skal leve som likemenn og brødre. Vi lever i et fellesskap. Det kan da ikke være meningen at noen skal eie slaver og andre skal være slaver?

Så, hvordan kan vi godta å leve under styre der vi gjør som vi er blitt fortalt, fremfor å styre våre liv selv. Vi må enten bli tvunget eller narret for å akseptere å leve som treller. Kommer det en stor hær og tvinger gjennom sin leders vilje – og hæren består vel også av treller! – kan man ikke gjøre stort annet enn å kjempe tilbake, og vinne eller tape sin frihet. Og vi kan bli narret til slaveri, vi kan gi noen kommandoen over en hær som skal sikre vår frihet, men oppleve at hæren blir brukt for å holde oss i fangenskap. Slik byen Syrakus gjorde Dionysios til sin tyrann.

«Det er utrolig hvordan et folk, straks det er blitt undertrykket, glemmer friheten så fort og så fullstendig at det ikke er mulig for det å våkne for å kreve den tilbake. Det treller så godt og så villig at man kunne si, når man så det, at det ikke hadde tapt sin frihet, men vunnet sin trelldom.»

Vi blir vant med fangenskapet. Blir vi født inn i slaveriet, oppleves det som naturlig. Vanen har mye makt, kan man lese hos La Boétie. Mennesker som lever under tyranniet blir feigt og veik. Hvordan skal man da oppdage at man faktisk er en trell? Dette spørsmålet forblir ubesvart i Om den frivillige trelldom.

Brød og sirkus

Hva da med de som ikke er født inn i tyranniet? De kjenner til smaken av frihet, og kan ty til opprør. I Om den frivillige trelldom finner vi en anekdote om tyrannen Kyros. Da lyderne gjorde opprør mot sin erobrer, ville ikke Kyros brenne deres vakre by eller påkoste seg en hær som kronisk måtte passe på hans nye undersåtter. I stedet innførte han kasinoer, vertshus og bordeller. Velferdstilbud som effektivt passiviserte lyderne.

«Når tyrannene strødde om seg med korn, vin og sølvmynter, var det ynkelig å høre folk skrike ’Leve keiseren!’»

Godene tyrannene kaster til oss, fryder oss. Åket vi må bære, forsøker vi å glemme. Romerrikets keisere visste å by på brød og sirkus.

For å opprettholde tyranniet, holder det å gi noen så mange goder at de anser det som mer viktig enn friheten. La Boétie ser for seg et hierarki, hvor noen få blir begunstiget direkte fra tyrannen selv, mens disse har sine menn under seg som får sine fordeler, og så videre, i en hierarkisk struktur. Man har minityranner, som virker under sin tyrann.

«Kort og godt, gjennom større og mindre begunstigelser, gjennom de gevinster og delgevinster som man oppnår gjennom tyrannene, kommer man til slutt til det punkt at det nesten finnes like mange som har fordel av tyranniet som det finnes folk som ser på friheten som god.»

Selv om man kan føle seg begunstiget ved å sitte på noe av den makten tyrannen selv har, så er ikke det til noen egentlig glede. Man finner ingen garantier hos tyrannen, og kan falle i unåde like fort som man vant tyrannens gunst. Det er ingen kjærlighet eller vennskap å finne hos tyrannen eller i hans hierarki.

«Faktum er at tyrannen aldri er elsket, og heller aldri elsker noen. Vennskap […] kan bare eksistere blant rettskafne mennesker, det oppstår av gjensidig respekt og opprettholdes […] av et godt liv.»

Man kan altså tolke essayet dithen at alle, inkludert tyrannen selv, vil ha glede av å droppe all støtte til tyranniet.

Demokrati

La Boétie er ofte tatt til inntekt for å forsvare demokratiet. I så fall er de første linjer i Om den frivillige trelldom ytterst paradoksale. Han starter essayet med et sitat:

«Flermannsstyre er ikke til gavn, én enkelt får styre, én være konge.»
– Oddysevs (via Homer)

Han følger lakonisk opp med:

«Hvis han bare hadde sagt ’Flertallsstyre er ikke til gavn’ ville det vært så bra som det kunne være.»

Jeg klarer ikke lese La Boétie som noen demokrat, om vi med demokrat mener tilhenger av flertallsstyre. Ofte er forfatteren trukket frem som inspirasjon av anarkister og marxister, som ikke kan sies å være særlig demokratiske. Hva ville han sagt til dagens sosialdemokrati, hvor vi selv står for slaveri, brød og sirkus? Han ville kanskje sagt at vi sover i en vanens døs. Vi vet ikke lenger hva frihet er. Kritikken rettes ikke mot tyrannen, men mot dem som frivillig lar seg tyrannisere. Og budskapet er klart: Ikke vær en tyrann, og ikke la deg tyrannisere! I sin ånd minner det om noe man kan lese hos en helt annen forfatter:

«I swear, by my life and my love of it, that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine.»
– Ayn Rand (John Galt’s oath)

Hos Etienne de La Boétie finner vi noe av kimen til liberté, égalité, fraternité. Hans essay er inspirerende og underholdende, og en viktig brikke som har formet vårt moderne samfunn. Vi har kvittet oss med tyrannen, men vi har ikke funnet friheten.

Lars-Erik Bruce
Varastyremedlem i Liberalistisk Ungdom Oslo. Jobber som systemutvikler. Har hjemmeside på liberalisten.net og finnes på twitter som @lebbe.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*