Behovet for et verdenspoliti

Den globale landsbyen trenger en sheriff, og det er kun USA som er både moralsk skikket og militært sterkt nok til å bære stjernen på brystet.

 

The Will to Lead: America’s Indispensable Role in the Global Fight for Freedom
Anders Fogh Rasmussen
Broadside Books, 2016

"When America is willing to step forward and defend the rules-based order that it did so much to create, the results are peace and stability. When America steps back, the world’s actors of ill will think they can break the rules and get away with it, and the result is conflict and chaos." 
- Anders Fogh Rasmussen

Like før det amerikanske presidentvalget ga NATOs tidligere generalsekretær Anders Fogh Rasmussen ut boken The Will to Lead, med et insisterende budskap: Verden trenger et tydelig amerikansk lederskap.

Bokens første del er en historisk gjennomgang av USAs betydning for opprettholdelsen av fred og orden. Spesielt tre presidenter fremheves av Rasmussen som store ledere: Harry S. Truman, John F. Kennedy og Ronald Reagan. Tross en rekke ulikheter, var de forent i sin overbevisning om at USA spiller en helt spesiell global rolle, med ansvar for å forsvare frihet og demokrati.

Intervensjonistiske ledere

Grusomhetene Harry Truman så i Europa under første verdenskrig gjorde ham sterkt opptatt av å arbeide for å erstatte kaos og nye kriger med tillit mellom stater. Truman var en tydelig internasjonalist og intervensjonist. Som president sendte han fly med matforsyninger over Berlins sultne befolkning da Sovjet blokkerte byens vestlige deler i 1948, og han entret Koreakrigen da Nord-Korea gikk løs på Sør-Korea i 1950.

Særlig viktig var Trumans etablering av et rammeverk av sterke institusjoner for en ny internasjonal orden. Fire initiativ gjør Truman mer enn noen annen til ”the architect of the international order in which we live and are struggling to preserve”: etableringen av FN, NATO, Marshall-hjelpen og Truman-doktrinen.

President John F. Kennedy er viktig for sin rolle som inspirerende kommunikator i den kalde krigens mest kritiske år. Også han formet av sin krigsdeltakelse, spesielt resien til Europa i 1939 hvor fascismen blomstret. JFK var skeptisk til appeasement-politikken Storbritannias statsminister Neville Chamberlain utprøvde i møte med Adolf Hitlers brutalitet, og Hitler løftet heller ikke særlig høyt på øyenbrynet av Chamberlains senere trusler om krig dersom Tyskland ikke trakk seg ut av Polen. Mer tillit hadde JFK til Winston Churchill.

Som president ble JFK uroet av Sovjetunionens støtte til de såkalte frigjøringskrigene i Kongo, Laos og Vietnam. Marerittet var at hele den tredje verden ville bestå av kommuniststater. JFK forsto at tegn på svakhet kunne lede til økt aggresjonsnivå med trusler og destabilisering av den internasjonale ordenen. Et sitat fra talen Kennedy aldri fikk levert i Dallas i november 1963, viser hans syn på USAs særegne rolle i verden:

“We in this country, in this generation are, by destiny rather than choice, the watchmen on the walls of world freedom.”

En stor taler var også Ronald Reagan, som i 1930- og -40-årene sympatiserte med Franklin D. Roosevelt og motstanden mot Nazi-Tyskland og det imperialistiske Japan. Reagan var sentral i den antikommunistiske fraksjonen i det demokratiske partiet frem til femtiårene. Under sin tid i General Electric kom Reagan i kontakt med ledere og mellomledere som opplevde at skatter og reguleringer ødela for virksomheten og de ansatte. Med en utviklet tro på frie markeder, eiendomsrett og begrenset stat, registrerte Reagan seg i 1962 som republikaner.

Til forskjell fra Truman og Kennedy, så Reagan Sovjets kommunisme som svak. For Reagan var politisk frihet og markedsøkonomi den frie verdens overlegne våpen i kampen mot totalitarisme, og han så den kalde krigen som en prinsipiell kamp: Skal staten styre folket – eller folket styre staten? I 1983 ble Reagans Star Wars-program kjent. Forsvarssystemet som skulle ødelegge fiendens raketter før de nådde sitt mål, bekymret Sovjet som ikke kunne konkurrere mot USA verken økonomisk eller teknologisk. Sovjets leder Mikhail Gorbatsjov ønsket at USA skulle stanse programmet. Reagan nektet.

Amerikansk militær opprustning tvang Sovjet til forhandlingsbordet. Møtet mellom den amerikanske presidenten og Gorbatsjov i 1986, omtales av Fogh Rasmussen som et av historiens mest fruktbare toppledermøter. Resultatet var avtaler om å eliminere mange atomvåpen, og ikke minst en kortere vei til en fredelig slutt på den kalde krigen. Samtidig sendte presidenten et tydelig signal til de allierte om at USA ville beskytte deres interesser. Som Rasmussen skriver, fungerer diplomati best når det er ”built on the foundation of strong military forces and a strong will”.

Invasjonen av Irak

Mest kontroversielt av bokens innhold er forsvaret for Irak-invasjonen. Fogh Rasmussen var Danmarks statsminister da den USA-ledede koalisjonen entret Irak. Han støttet krigen fra begynnelsen og gjør det fremdeles.

Etter at Saddam Hussein i 1990 sendte 100.000 soldater inn i det fredelige nabolandet Kuwait, hvor de voldtok og plyndret innbyggerne, satt president George H. W. Bush ned foten og fikk FNs sikkerhetsråd med på å angripe Irak fra luften. Kuwait ble frigjort og Irak forpliktet seg til å slippe våpeninspektører regelmessig inn i landet.

I 1998 kastet Saddam Hussein ut inspektørene. FN anklaget Irak for avtalebrudd, og Saddam ble oppfattet som en fare for internasjonal stabilitet. En frist for å slippe inspektørene inn igjen ble gitt, men til ingen nytte. FN advarte Saddam gjentatte ganger om at alvorlige konsekvenser ville følge dersom han ikke lystret. Til slutt gikk USA og andre land til angrep.

Invasjonen splittet ikke bare land seg imellom men også land internt. At Saddam hadde utviklet og brukt kjemiske våpen tidligere (som i 1988 da han drepte han tusenvis av kurdere i Halabja) var vel kjent. Men hovedargumentet for å gå til krig handlet ikke om mulig skjuling av masseødeleggelsesvåpen. Det var den brutale diktatorens likegyldighet til FNs sikkerhetsråd, og faren for at FN ville miste autoritet ved at ikke makt ble satt bak kravene, som var det avgjørende punktet for Fogh Rasmussens støtte.

Men siden de fleste som oppfattet det som at krigen handlet om masseødeleggelsesvåpen, mistet krigen og også USA legitimitet da ingen slike våpen ble funnet. Motstanden ble styrket av at det ble gjort feil både i Afghanistan og Irak i oppfølgingen. I Afghanistan ble det satt vilkårlige frister for uttrekning. En sterk sikkerhetsstyrke som de innfødte skulle overta, ble aldri stablet på beina, og lokale myndigheter fikk ikke nok hjelp til å styrke institusjoner og bygge tillit mellom borgerne og det politisk lederskapet.

I Irak gikk hæren i oppløsning. Med USAs uttrekning av soldater mot slutten av 2011, fulgte sekterisk vold. FN-mandatet løp ut i 2008, og USA ble værende etter avtale med statsminister Nouri al-Maliki. Men hans angrep på sunnimuslimene ble møtt av amerikansk fordømmelse, og forholdet ble så anstrengt at al-Maliki ikke forlenget avtalen. De amerikanske styrkene måtte ut av landet. Konfliktene i Irak eskalerte, og sunnimuslimene vendte seg etter hvert til ekstreme opprørsgrupper som smeltet inn i islamistgruppen Den islamske stat (IS).

Kostnaden ved passivitet

Hvorvidt et involverende USA er et brudd med eller en forlengelse av den amerikanske utenrikspolitiske tradisjonen, er ekspertene uenige om. Fogh Rasmussen omtaler undersøkelser som viser at mange mener USA blander seg for mye i internasjonale konflikter, og i det republikanske partier har antiintervensjonistiske strømninger siden Herbert Hoovers tid kulminert i Tea Party-bevegelsen.

Men som Fogh Rasmussen gjentatte ganger understreker, vil et tilbaketrukkent USA komme med en høy pris. Historien er klar. En mislykket intervensjon i Somalia i 1993, som endte med at amerikanske soldater ble drept og slept gjennom Mogadishus gater, traumatiserte president Bill Clinton og det hvite hus. Intervensjoner ble unngått de to neste årene, noe som viste seg å bli en katastrofal beslutning for Afrika og Europa. I Afrika fant folkemordet i Rwanda sted i 1994, der hutuekstremister i den politiske eliten havnet i konflikt med minoritetsbefolkningen tutsi. Tutsiene fikk skylden for landets økonomiske og sosiale problemer, og etter at flyet med landets hutupresident ble skutt ned, forsøkte hutuene å utslette tutsiene. Til sammen ble en million mennesker drept uten at USA foretok seg noe.

På Balkan inntraff enda et folkemord. Slobodan Milosevics undertrykkende regime oppløste Jugoslavia mellom 1991 til 1995. Clinton så krigen i Bosnia-Herzegovina som et europeisk problem. Under Srebrenica-massakren i juli 1995 ble 8000 bosniske muslimer drept av bosniskserbiske styrker, og USA grep til slutt inn i konflikten via NATO og diplomatisk arbeid. I tillegg utførte USA og NATO en rekke angrep på det bosniskserbiske militæret. Sammen førte diplomatiet og angrepene til Daytonavtalen og krigens slutt.

Clinton forsto nå viktigheten av å være raskt ute, noe han viste under Kosovokrigen i 1998-99 der volden brøyt ut mellom albanere og serbere. Milosevic igangsatte etnisk utrenskning av kosovoalbanere for å få dem ut av Kosovo. USA og NATO bombet i mars 1999 de serbiske styrkene som truet Kosovo. Rasmussen konkluderer: ”It is fair to say that thousands of people across the former Yugoslavia owe their lives today to the actions of the American policeman in the 1990s.”

Lead-from-behind-tankegangen

Fogh Rasmussen er tydelig ukomfortabel med å være hard i klypa når han omtaler sin personlige venn Barack Obama. Like klart er det imidlertid at han er misfornøyd med nølingen som har preget de åtte årene med Obama som president. Der forgjengeren Bush handlet raskt, var Obama motvillig.

Ekstra åpenbar ble vegringen i 2011, med hendelsene i Libya. Demonstrasjonene mot myndighetene ble blodige da Muammar al-Gaddafis soldater undertrykket opprørerne. Fogh Rasmussen var NATOs generalsekretær på denne tiden og ivret tidlig for å beskytte befolkningen. Forsøk på å få på plass en flyforbudssone fikk lite støtte, også av USA. I mars 2011 etterlyste imidlertid den arabiske liga internasjonal innblanding for å stanse volden i Benghazi – en game-changer siden det betydde at intervensjonen ikke ville være påtvunget av Vesten, men hadde lokal støtte.

Obama bestemte at USA skulle prøve å stanse drepingen, og en internasjonal koalisjon ble etablert. Storbritannia, Frankrike og andre land sendte fly over Libya, mens USA, fra luft og vann, bombarderte landets luftforsvar og Gaddafis styrker i Benghazi.

Igjen sviktet oppfølgingen. Etter intervensjonen tok ingen ansvar for gjenoppbyggingen. Ikke Cameron. Ikke Sarkozy. Ikke Obama. NATO kunne ikke foreta seg noe uten FN-mandat.

Syrias ferd inn i helvete begynte samtidig som uroen i Libya. President Bashar al-Assads sikkerhetstjeneste slo hardt ned på protestbevegelser, og fengslet og torturerte tenåringer som tagget ned vegger med revolusjonære slagord. Mange i det internasjonale samfunnet krevde Assads avgang. Regimet hardnet til, og demonstrantene vokste i antall og ble mer radikale. Opposisjonen grep til våpen og en borgerkrig var i gang.

Samtidig som ekstremister på alle sider var i gang med å myrde, torturere og terrorisere, tok Assad i bruk tønne- og klasebomber. I 2013 hentet styrkene frem kjemiske våpen. Obama hadde uttalt at bruk av kjemiske våpen var å krysse den ”den røde linjen” og ville utløse et svar fra USA. Likevel foretok ikke den amerikanske presidenten seg noe som helst, og nølingen viste seg fatal.

Fogh Rasmussen ser Syria som en strategisk seier for Russland – som har etablert seg som en mektig aktør i regionen – og en trussel for EUs samhold. Vladimir Putins luftangrep i 2015 var til hjelp for Assad på et viktig tidspunkt, og lot soldatene ta tilbake tapt terreng. I tillegg ble de mest moderate og USA-støttede opprørsgruppene svekket til fordel for både Assad og al-Qaida. Det var en ekstra bonus for Putin at titusener av flyktninger reiste fra Aleppo og til et hardt presset Europa.

Så hva nå?

Kina har ikke økonomi eller militær styrke til å gripe rollen som verdenspoliti, mener Fogh Rasmussen. Og selv om Russland antakeligvis kunne tenke seg en slik rolle, svekkes landets omdømme og økonomiske stilling. Men Russland er like fullt en fare for internasjonal orden. De vil bruke energi, militær og splitt-og-hersk-strategier for å underminere Vesten. Og skillet mellom autokratiske og liberale stater i maktkamper, er vesentlig:

“The world’s liberal democracies are vastly superior to world’s autocracies by almost every measure except one: the will to lead. Autocratic leaders do not second-guess themselves; democratic societies by nature tend to second-guess themselves.”

Fogh Rasmussen er dypt kritisk til den moralske og kulturelle relativisme under Obama, men også til FNs utvikling, som har gått fra å være ”a noble expression of liberal democratic universalism” til å bli en moralrelativistisk institusjon som ikke skiller mellom godt og ondt. NATO omtales som en allianse i oppløsning, og den største trusselen mot det europeiske samholdet ligger i flyktning- og migrasjonskrisen og den voldsomme tilstrømmingen av mennesker. EU er nødt til å sikre grensene sine og få til en mer rettferdig fordeling av byrden medlemsstatene seg i mellom.

Videre mener Rasmussen at alle allierte må fortsette å investere i NATO, og innfri toprosent-målet. Han ønsker seg også et ’økonomisk NATO’, dvs. en frihandelssone som vil gi enorme gevinster til deltakerne.

Viktigheten av signaler

Et viktig poeng i boken illustreres av prinsippet om det knuste vinduet: Et område hvor et knust vindu får lov til å forbli knust, signaliserer uorden og kan føre til problemer. Et fikset vindu viser at uorden ikke tolereres. Men å beregne verdien av at en krig aldri har funnet sted, er nær sagt umulig.

Undertegnede har få innvendinger til forfatterens budskap. Men her er én: Det savnes noen refleksjoner rundt hvordan stabiliseringen av tidligere despotiske regimer etter militære intervensjoner i praksis skal foregå. For er det et gitt positivt utfall av arbeidet med å få på plass institusjoner og orden i samfunn som har eksistert uten demokrati, rettsstat og markedsøkonomi, bare tiden tas til hjelp? Kanskje Fogh Rasmussens svar vil være at ambisjonsnivået begrenser seg til å støtte de mest demokratisk anlagte politiske aktørene og bidra til å få på plass en sterk hær.

Presidentvalget i 2016 gikk trolig ikke slik Rasmussen ønsket. I Donald Trump har USA fått en president som tar lett på gangsteren Putin og er negativt innstilt til frihandel, og som under sin kampanje har uttalt at ingen skal ta USAs forpliktelse til å forsvare NATO-landene for gitt.

Rasmussen har imidlertid ikke sittet i ro etter bokutgivelsen, og har foreslått at NATO-landene arrangerer et toppledermøte for å avklare situasjonen. Selv om Trump øker medlemmenes incentiv til å investere mer i forsvar, risikerer den amerikanske presidenten å undergrave NATOs troverdighet som forsvarsallianse og skaper usikkerhet rundt traktatens artikkel 5 (et angrep på ett medlem er et angrep på alle).

En slik usikkerhet er ekstremt farlig for verdensordenen og bør ryddes av veien så fort som overhodet mulig.

1 Trackback / Pingback

  1. Gammel flørting med sterke menn – Waghorn

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*