Atomvåpen og fred

Atomvåpen gjør verden til et bedre sted. Men neste gang det brukes kan fort bli den siste. Det er viktig med en tøff linje mot atomambisjonene til land som Iran og Nord-Korea.

Jeg vokste opp ikke langt fra grensen til det som da var Sovjetunionen. En av de tingene jeg husker best fra min oppvekst er frykten for atomkrig. Selv om den kanskje ikke var like intens som min frykt for spøkelser, var min redsel for atomvåpen en ubehagelig uro som konstant lå under overflaten.

Jeg bekymrer meg ikke lenger for atomkrig. Men noen ganger, når jeg virkelig tenker over det, blir jeg veldig engstelig.

Professor Steven Pinker har skrevet New York Times-bestselgeren The Better Angels of Our Nature: Why violence has declined (2011). Her presenteres en mengde data som viser at verden har blitt tryggere. Ikke nok med det: Vi har også utviklet oss i retning av å bli bedre mennesker. Nassim Taleb avskrev bokens tese ved å vise til at Pinker overser en ting: risikoen ved å leve i en verden med atomvåpen. Selv om verden etter observerbar empiri har blitt mindre og mindre voldelig, har aldri vår art hatt tilsvarende anledning til å utrydde seg selv. Det spiller ingen rolle hvor store mengder data man har for å underbygge Pinkers teori.

En parallell fra Talebs univers er historien om kalkunen som i alle sine dager frem til høsttakkefesten blir matet av den snille bonden. Kalkunen vil mene bonden således er til å stole på. Det ser altså fredeligere og fredeligere ut. Men hva skjer på høsttakkefestdagen? Den stakkars kalkunen får sitt hode kappet av.

I 2017 vant International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN) Nobels fredspris for sitt arbeid mot atomvåpen. Det er vanskelig å være uenig i at prisen gikk til en god intensjon. Samtidig er det relevant å dvele på spørsmålet om vi faktisk hadde vært tryggere dersom vi aldri hadde funnet opp atomvåpenet.

Det mest ekstreme standpunktet i denne debatten er at den beste måten å unngå fremtidige kriger er å utstyre alle land med atomvåpen. Da vil ingen lenger våge å gå til krig mot andre stater. Det er vel nok å nevne Den islamske stat for å avfeie dette argumentet.

Det eksisterer også en teori om at vi ikke enda har oppdaget intelligent liv i verdensrommet ettersom alt intelligent liv der ute, til syvende og sist, har blitt for smart for sitt eget beste. Blir en organisme opplyst nok, kan en banne på at den finner opp noe lurt som ender opp med å utslette seg selv.

Men ser man på historien bør vi tilsynelatende prise oss lykkelig for at vi lever i en tid med atomvåpen. Særlig første og andre verdenskrig viser hvor grufulle tradisjonelle konflikter med folkehærer fra store land kan fortone seg. Det er over fatteevnen til resten av oss hvor forferdelige og redselsfulle disse krigene må ha vært for de direkte og indirekte involverte.

Dessverre har flere stater enn hva ønskelig tilgang til atomvåpen.[1] Jeg kan styre min begeistring for at India og Pakistan i dag er atommakter, selv om det kan være at nettopp atomvåpen er grunnen til at man har unngått en storstilt indisk-pakistansk krig. Det kan muligens virke paradoksalt, men jeg skulle helst sett at det eneste landet som faktisk har brukt atomvåpen, var den eneste atommakten. Selv om presidenten heter Donald Trump og selv om jeg har sett Stanley Kubricks Dr. Strangelove.

Atomvåpen har gjort verden til et bedre sted. At du og jeg ender våre dager som slakt i en skyttergrav, som millioner unge menn før oss, er helt utenkelig. Det betyr likevel ikke at vi nødvendigvis som menneskehet er tryggere. Med atomvåpen kommer det en stor kostnad, og det er trusselen om menneskets plutselige og totale selvutslettelse. Vi kom nære i 1962 med Cuba-krisen. Og kanskje finner vi en dag opp noe som er enda mer ødeleggende, om ikke en pandemi eller robotene utsletter oss først.

I mellomtiden er det avgjørende at vi begrenser antall aktører som har tilgang til det utslettende våpenet. Det er viktig med en tøff linje mot atomambisjonene til land som Iran og Nord-Korea. Dommedagsklokken er allerede 23:58.

 

[1] I dag er atommaktene er USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia, India, Pakistan, Nord-Korea og Israel (antatt).

Tom Johnsen
En skeptisk politisk økonom fra Oslo med Dag og Tid-abonnement.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*