Året Lenin åpnet Russlands porter til helvete

Historien om hvordan Lenin og bolsjevikene tok kontrollen i Russland 1917, handler ikke om å stå opp imot makta, men om innføring av et terrorregime.

Russland 1917: Krig og revolusjon
Per Egil Hegge
Vigmostad & Bjørke, 2017

Det er ikke uvanlig at Oktoberrevolusjonen betraktes som et tappert angrep på tsarveldet og den urettferdigheten systemet opprettholdt. Men det Lenin og bolsjevikene i virkeligheten gjorde var å på brutalt vis avsette den provisoriske regjeringen til Aleksandr Kerenskij. Dette er en nødvendig påminner om en av de viktigste episodene i forrige århundre. Forfatter av Russland 1917: Krig og revolusjon, Per Egil Hegge, er heldigvis ikke forført av den romantiske revolusjonsfortellingen som i 100 år har omsvøpt de kommunistiske kuppmakerne.

I 1917 var misnøyen og fattigdommen stor i Russland, og tsar Nikolaj IIs hemmelige politi slo med hard hånd ned på borgere som medvirket til sosial uro. Mest nevneverdig er da det i 1905 ble åpnet ild mot en protesterende folkemengde i St. Petersburg.

Den første av de to russiske revolusjonene i 1917 begynte i en brødkø med folk som var lei av kriger og stigende matpriser. Resultatet var væpnede sammenstøt, og selv enkelte av tsarens soldater slo seg sammen med oppviglerne. Snart ble innenriksdepartementet stormet og det røde flagget heist over tsarfamiliens hovedbopel Vinterpalasset.

Av de 160 000 soldatene i hovedstaden var nå kun 1200 på myndighetenes side. Likevel oppfattet ikke tsaren, som oppholdt seg i hovedkvarteret ved fronten, alvoret i situasjonen. Kaoset ble ikke mindre av at den midlertidige regjeringen fikk en rival i arbeiderrådene (sovjetene).

De fleste offiserene sluttet seg til forslaget om at tsaren skulle abdisere, og Nikolaj II bøyde til slutt av og utpekte sin bror storfyrst Mikhail som regent. Men Mikhail takket nei og ønsket å overlate makten til den lovgivende forsamlingen (Dumaen). Med det ble det satt et punktum for det russiske monarkiet. Som Hegge skriver:[1]

«Russland tok skrittet over i republikkenes rekker, men uten en utnevnt president eller noen prosedyre for hvordan landet skulle velge en slik.»

Tsarfamilien ble satt i husarrest i Tsarskoje Selo og senere forflyttet til Sibir. Den midlertidige regjeringen besluttet at politiske fanger skulle slippes ut av fengslene, og at forviste borgere skulle få returnere.

Blant de mest kjente revolusjonære på venstrefløyen var Lenin som ledet bolsjevik-fraksjonen etter splittelsen i det sosialdemokratiske partiet i 1903. Han var av den oppfatning at arbeiderklassen ikke er i stand til å lede sin egen frigjøringskamp. Man trenger intellektuelle til den slags. Et parti, mente Lenin, skulle være toppstyrt og sentralisert, med disiplin som ufravikelig krav. «Denne organisasjonsformen fikk navnet den demokratiske sentralisme,» skriver Hegge, og legger tørt til: «Opplegget var noe mer sentralisert enn demokratisk.» [2]

Da Lenin ankom Petrograd agiterte han for at den gjennomførte revolusjonen så snart som mulig måtte etterfølges av en ny, sosialistisk revolusjon. Mange tok ikke dette seriøst, og Lenin, som så mange andre diktatorspirer, ble ansett som ufarlig.

Men i mai og juli 1917 sto bolsjevikene bak en rekke kuppøvelser til revolusjonen som ventet. Regjeringsgrunnlaget til Kerenskij var svakt, og det gjorde ikke fremtidsutsiktene lysere at han ikke fengslet bolsjevikenes ledere etter opptøyene. Senere avviklet han ministeriet for kontraspionasje, som gjorde det vanskelig for myndighetene å orientere seg om bolsjevikenes planer.

Lenin mente at det parlamentariske demokratiet ikke var en passende styreform for verken Russland eller andre land. Arbeiderklassen hadde den moralske retten til å styre, men, for å sitere Hegge [3]

«bare hvis den var ledet av skolerte og disiplinerte intellektuelle som handlet i arbeiderklassens interesse, også når arbeiderne selv ikke helt innså at det var nettopp det disse intellektuelle gjorde».

Ettermiddagen 6. november gikk bolsjevikene til verks med å kutte telefonledninger, okkupere telefonsentraler og trykkerier og sette viktige bedrifter ut av spill. Regjeringen var samlet i Vinterpalasset. De hadde problemer med å tilkalle forsterkninger siden telefonen ikke fungerte. Kerenskij flyktet.

I løpet av natten tok bolsjevikene kontroll over alle de strategiske punktene i hovedstaden ved å plassere væpnede patruljer der. Alt organisert og ledet av Trotskij fra kommandorommet i Smolnyj.

Ikke lenge etter ble Tsjeka, det hemmelige politiet, opprettet. Etter Trotskijs prinsipp om å drepe hundre for å skremme titusener, igangsatte kommisjonen Den røde terror for å arrestere såkalte klassefiender. Tsjeka ble en svært viktig maktorganisasjon, og etter hvert som motstanden mot det nye kommunistregimet tiltok, økte omfanget av vilkårlige arrestasjoner og henrettelser. I 1918 ble også Den røde armé stablet på beina.

Lenin sendte en gruppe mennesker til tsarfamilien, som utga seg for å være et vaktmannskap, og som etter to uker henrettet alle elleve, kledte dem nakne og brant likene. Trotskij så handlingen som nødvendig, og han mente at likvideringen, som han sa, «demonstrerte for alle at vi ville fortsette å kjempe uten nåde, uten å vike tilbake for noe som helst». [4]

Og dermed var grunnlaget lagt for et totalitært kommunistregime og det som skulle bli Europas slaktehus.

Var det ikke for akademikere med for mye tid for hånden, ville vi neppe i 100 år hatt behov for å diskutere om Lenin var en heroisk skikkelse. Om han egentlig var en ren sjel med et legitimt prosjekt som ble kuppet og korrumpert av urene sjeler. Eksempelvis kritiserer litteraturviter Gisle Selnes ved Universitet i Bergen i Vagant Civita-historiker Bård Larsen for å «demonisere Lenin» (!), og postulerer at «Lenin kjempet for et reelt demokrati, der de store massene hadde det avgjørende ordet (…)».

Dette er Lenin-apologi. Og det er sprøyt. Om Selnes skulle ha rett i dette, er reaksjonen til Lenin og bolsjevikene på resultatet fra valget på grunnlovgivende forsamling komplett uforståelig. Valget ble besluttet av Kerenskijs regjering før den ble styrtet. Og etter mye tvil og diskusjon, gjennomført av bolsjevikene etter revolusjonen. Alle kvinner og menn over 20 år hadde stemmerett og valgdeltakelsen var høy.

Men da bolsjevikene fikk 175 av 715 mandater var visst «det reelle demokratiet» Selnes påstår Lenin så tappert kjempet for, ikke så hellig lengre. Valgkommisjonen (som skulle godkjenne valget) ble av Stalin avkrevd alle dokumenter, og da de nektet å gi dem fra seg, ble de anholdt. Ny leder for kommisjonen ble sjefen for det hemmelige politiet i Petrograd. En stor andel av kadettpartiet, som hadde gjort et godt valg, ble erklært «fiender av folket» og arrestert. Lenin bestemte seg deretter for at valget skulle anses som ugyldig.

I propagandaskriftet Pravda skrev han at den grunnlovgivende forsamling ikke skulle skilles fra sovjetmakten: [5]

«Ethvert forsøk, direkte eller indirekte, på å betrakte forsamlingen utelukkende fra et formelt juridisk standpunkt innebærer et forræderi mot proletariatets sak og en overgang til borgerskapets oppfatninger.»

Så det ser vel ikke helt ut som om «de store massene» hadde det «avgjørende ordet».

 

[1] Per Egil Hegge, Russland 1917, s. 56.

[2] ibid., s. 63.

[3] ibid., s. 139.

[4] Gjengitt i ibid., s. 221.

[5] Gjengitt i ibid., s. 194.

Kommentarer

Skriv en kommentar

Epostadressen din vil ikke vises.


*